En norsk film jeg hadde forholdsvis høye forventninger til, men de slo nok ikke helt til slik jeg hadde håpet. Filmen handler om ei ung innvandrerjente som har problemer med å slå seg til ro i et fast forhold, istedet roter hun litt rundt med ulike gutter, men finner seg tilslutt en svenske hun blir dypt forelsket i. Hun har imidlertid en liten sønn med på lasset, som ikke er like populært for den nye partneren, og dermed oppstår det konflikter og de bryter tilslutt opp forholdet og går hver til sitt. Det kommer også et par andre gutter inn i bildet i løpet av filmens gang, i tillegg til at det også er konflikter både innad i jentas indiske familie og i relasjonen mellom barnefaren til jentas sønn og henne. Filmen har en noe intetsigende slutt på en måte, hvor visse ting blir overlatt til fantasien, men det er sikkert litt av poenget med den også. Filmen får ihvertfall en 3’er på terningen fra meg og jeg syns den var et greit tidsfordriv om ikke annet.

Denne filmen er svensk og er vel en av de filmene som har rørt meg mest på lenge og det på flere måter. En film som både gjør meg sint, trist, engasjert og skikkelig opprørt, for selv om den er oppdiktet, så ligger den dessverre veldig nært opptil slik det kan være i mange ungdomsmiljøer i dag, både i Norge og Sverige. Hele filmen dreier seg om en veldig stygg voldtektsepisode som blir vist ganske detaljert i filmen, og vi følger både rettsaken og all hetsen og truslene som følger i etterkant av hendelsen. Om rettferdigheten seirer tilslutt, syns jeg du skal få finne ut selv, hvis du velger å se filmen, men den er ingenting for sarte sjeler, for her er det mye som rører ved sinne og følelser. Ellers syns jeg filmen er ganske godt laget, den tar opp et veldig viktig tema i dagens samfunn, og det gjøres ganske så usminket og ærlig. En av rolleinnehaverne i filmen, Erik Engström, som spilte rollefiguren Ville, døde dessverre i en bilulykke kort tid etter filminnspillingen, og før den kom på kino, så han blir minnet med ei tekstlinje rett før rulleteksten på slutten. Filmen er fra 2006, men er dessverre like aktuell i dag. Jeg vil gi den en 4’er på terningen, selv om den egentlig har fortjent mer enn det, og jeg kan anbefale filmen til alle som er klar for å se en film med mye alvor, smerte og sterke scener. En film til ettertanke rett og slett…

Denne gangen en sterk film fra virkeligheten, en sann historie fra flodbølgekatastrofen i Thailand jula i 2004. Her følger vi en familie med tre barn som blir rammet av tsunamien, og vi får bli med gjennom selve marerittet mens flodbølgen skyllet innover strendene, samt mange sterke og rørende øyeblikk i etterkant både på sykehusene og ellers rundt i katastrofeområdet der de ulike familiemedlemmene leter etter hverandre i håp om å bli gjenforent. Jeg skal ikke røpe for mye av utfallet, men en sterk og gripende film var det utvilsomt med flere «klump i halsen»-øyeblikk. Ekstra sterkt inntrykk gjør den når man vet at det er snakk om en helt sann historie. Mange familier ble forandret for all framtid etter de dramatiske dagene romjula i 2004, og denne familien vi møter i «The impossible» hadde nok mer flaks enn det som var lov å håpe på i en slik forferdelig situasjon. Filmen går for tiden på Viasat Film sine kanaler, hvis du har lyst til å se den. Fra meg får den en 4’er på terningen, og jeg må vel røpe at jeg syns det var den siste halvtimen av filmen som var aller mest severdig, det var den sekvensen som for meg hadde de mest rørende øyeblikkene, selv om det var mye sterke scener hele filmen igjennom. Ihvertfall er «The impossible» en film jeg kan anbefale dere alle å se…

Dette er en film for de som er opptatt av det alternative, men kan også ha interesse for andre filmelskere. Handlingen spinner rundt en alternativ familie der både datter, mor og bestefor har fått utdelt «gaver» og som gjør dem til hekser å regne, ihvertfall er det det samfunnet rundt dem velger å titulere dem. Men saken er at det yngste leddet i familien, den unge jenta i tenåra, ikke er klar over at hun har fått tildelt alle tre gavene alene, som de tre «heksene» skulle hatt tilsammen, det vil si at hun både er synsk, kan heale og kontrollere elementene. Dette skaper forviklinger når det kommer til den unge jentas sosiale liv og ikke minst kjærlighetslivet, siden hun helst vil leve normalt som andre ungdommer. Likevel skjer det ting som gjør at gavene virkelig kommer til nytte, og hvordan jenta takler situasjonen tilslutt, ja det må du se filmen selv for å finne ut. Selv duppet jeg nesten av litt sånn halvveis uti filmen, men tror likevel jeg fikk med meg essensen, og ut fra det, så velger jeg å tildele «The last keepers» en 3’er på terningen.

«State and Main» er en såkalt «Film i filmen»-film, som handler om et filmteam som besøker en liten amerikanske småby for å gjøre en filminnspilling. Her følger vi teamet mens de planlegger innspillingen, finner lokasjoner å spille inn på samt henter inn skuespillere som skal fylle rollene. Midt oppi dette havner teamet borti en litt lei sedelighetssak som tilslutt overtar hele fokuset, og hele prosjektet står i fare for å måtte kanselleres pga dette. Hvordan det hele ender skal jeg ikke røpe, men filmen var grei nok den og hadde flere morsomme og severdige øyeblikk, selv om den ikke nådde helt til topps på poengskalaen min denne heller, men den var ihvertfall bedre enn mye annet jeg har sett. Sarah Jessica Parker fylte en av rollene, det samme gjorde velkjente Alec Baldwin, og flere andre kjente ansikter var også å se under filmens gang. Terningkast 3 fra meg denne gangen, og en film med god underholdningsverdi, men likevel ingen stor høydare.

Denne gangen har jeg sett en gammel og god film fra 1967, kanskje mer gammel enn god. Mulig dette er hva man betegner som svart humor, den handlet ihvertfall om en suksessrik mann i reklamebransjen som velger å bryte med sitt gamle liv, det vil si å si opp jobben, skille seg fra kona samt bryte med sine mange elskerinner. MEN, dette skal vise seg å være lettere sagt enn gjort, mange forviklinger oppstår, hvor jeg har hatt problemer med å følge tråden i dem alle, men sånn sett under ett så må man vel si at det ordner seg for «snille» gutter tilslutt og at selv om det koster mye «gråt og tenners gnissel», så blir utgangen ganske grei og fornuftig tilslutt. Nok en gang har jeg tulla bort halvannen time på en film jeg godt kunne vært foruten, så terningkastet fra meg blir bare en 1’er denne gangen også, men litt gøy å se en film fra 60 åra iblant også, med den kjente filmlegenden Orson Welles i hovedrollen, faktisk første filmen jeg ser med denne mannen. Liker du gamle filmklassikere, så kan du nok ha glede av å se denne filmen, men den er nok noe utenfor allfarvei, bare så det er sagt.

Dette er en forholdsvis gammel film fra 1995. Egentlig en ganske intetsigende og kjedelig film, men med et alvorlig budskap om mobbing og hvordan det kan gå når foreldre ikke bryr seg eller forskjellsbehandler barna sine. En film om grytidlig forelskelse og andre pubertetsproblemer, sett fra en 11 årings ståsted og om hvordan det er å hele tiden bli holdt utenfor både hjemme og på skolen. Heldigvis får filmen tilslutt en lykkelig utgang, noe mer enn det skal jeg ikke røpe, men det er nok en film for spesielt interesserte og ikke for «allmuen». Selv føler jeg ikke den lever opp til noe mer enn en 1’er på terningen. En veldig sær og spesiell film, rett og slett.