I går var det spekemat til middag her i huset. Andre gangen denne sommeren at jeg kjøper en bit med spekeskinke på Kiwi på en drøy kilo, og en slik bit er som regel nok til tre middager her hos oss. Forrige gang kjøpte jeg urøkt skinke, denne gangen ble det røkt, men ærlig talt så kjenner jeg ikke så stor forskjell på røkt og urøkt når det kommer til spekeskinke.
Et måltid med spekemat inntas alltid sammen med potetmos, mens samboeren også bruker flatbrød i tillegg til mosen. Jeg bruker også flatbrød iblant, men de gangene vi har mos så syns jeg flatbrød i tillegg blir overflødig. Samboeren har som vane at hun finskjærer skinka i småbiter før hun begynner å spise, mens jeg sitter med kniv og gaffel og skjærer halvstore biter av skinka mens jeg spiser. Så i det jeg er ferdig med å spise så er samboeren som regel akkurat ferdig med å skjære opp, slik at hun starter å spise i det øyeblikket jeg er ferdig – på samme måten som med julematen på julaften.

I dag ble det tur til Moelv fordi samboeren skulle på dyrebutikken Pets og kjøpe ny shampoo til hundestellinga si. I tillegg kikket hun litt mer rundt i dyrebutikken også, og endte nok en gang opp med to nye leker og en pose med godbiter til «pommegutta». For min del syns jeg det er unødvendig stadig å kjøpe nye leker til hundene, da det som regel går noen få minutter fra lekene er innviet og til de se spist i stykker. For når det gjelder hundene våre så er leker synonymt med mat, det skal gnages og spises på, og ikke lekes med, slik som andre hunder. Men samtidig er det selvsagt søtt å gi dem nye leker og se hvor begeistra de blir de første minuttene. Bare så synd at gleden er så kortvarig.

Etter vi var ferdige på Pets så gikk turen til Europris hvor jeg skulle kjøpe inn litt sjokolade som var på tilbud. Men da vi kom til malingsavdelingene så fikk jeg øye på terrasseolje, malepensler og forlengerskaft til pensler, og nettopp det er noe jeg hadde planlagt å dra til Coop Bygg og kjøpe senere i uka, da vi har planer om å olje den nye terrasseplattingen vår i sommer. Så da jeg kom over disse remediene på Europris så slo jeg til og kjøpte alt sammen, som totalt endte på 443 kroner, det vil si under halvparten av hva det ville kostet på Coop. Kvaliteten skal jeg ikke gå god for, men vi får i det minste oljet terrassen vår, og da får vi bare håpe det holder noen sesonger før den må oljes på nytt. Glad for å kunne spare litt penger jeg, selv om det man kjøper på Europris neppe er av samme kvalitet som det man kjøper hos en byggevarekjede. Men er jo ikke sikkert det er SÅ dårlig det de har på Europris heller, og i tillegg så har jeg nå råd til å olje en sesong til for den samme prisen som det ville kostet å olje èn gang med remedier fra Coop. Jobben skal gjøres til uka, for da er det spådd mange dager med opphold. Da skal Thomas gjøre ting han egentlig ikke kan, men som kanskje funker likevel…

Lørdag ettermiddag gikk turen til Tangenodden Camping på Tangen sør for Hamar for å besøke ei dame jeg kjenner som har vogna si der. Campingen var større enn jeg trodde og jeg gikk noen hundre meter fra gjesteparkeringa før jeg traff på hun jeg skulle besøke som var på vei i møte med meg. Vi satte oss på den overbygde plattingen utenfor vogna og forteltet hennes og jeg fikk servert nydelige vafler med jordbærsyltetøy og sukker. Spiste og spiste, ja jeg tror det gikk ned en del kalorier på høykant der i dag, men lørdag er lørdag og da er det lov å kose seg det lille ekstra.
Praten gikk om mye og mangt og vi hadde ei veldig trivelig stund. Det var så godt å sitte der i ettermiddagssola og se utover campingen og den lille fjordarmen av Mjøsa som går inn mot Tangen. For en gangs skyld ble vi her sørpå velsignet med litt deilig sommervær også.
Tida gikk fort og det smakte med både vafler, kaffe og cola, og jeg fikk til og med med meg et lass med vafler hjem, så da jeg kom hjem ble det også et aldri så lite vaffelmåltid – for når det gjelder vafler så har jeg nesten ikke magamål!
Rett før jeg dro hjem gikk vi ned til Mjøskanten og utover en molo i båthavna for å se litt på utsikten sørover mot Espa(se bilder). Hadde nesten litt lyst til å kjøre de 4-5 ekstra kilometerne ned til «Bolleland» og kjøpe en pose med Espa-boller, men tenkte som så at det fikk holde med vafler i dag.
Turen gikk hjemover ved 18:30 tida og jeg var hjemme igjen sånn rundt 19:15. Passe mye trafikk langs E6 og jeg kunne slå i bordet med at jeg nå hadde kjørt min lengste biltur for egen maskin siden 2012, da denne turen her var 6,3 mil hver vei. Så da ser dere hvor lite bereist jeg har vært de siste 12 årene…

Denne onsdagen har vært en grå og regntung dag som har minnet mer om oktober enn om juli.
Likevel gikk jeg meg en tur med paraplyen og gummistøvlene mine nå i kveldinga og jeg ble ikke våt, derimot var det litt godt og forfriskende å rusle en tur i det våte element. Endte på 33 minutter med gange, men gikk nok litt saktere enn jeg pleier siden jeg på deler av strekningen gikk og chattet litt på mobilen. Klarer sjelden gå en hel tur uten å bruke mobilen, som regel lager jeg en pratevideo eller to mens jeg går, videoer som legges ut på YouTube-kanalen min, og iblant svarer jeg også på litt innkommende meldinger.

Middagen i dag ble fiskegrateng med poteter og tyttebærsyltetøy, og når vi spiser den type mat så spiser vi kun God gammeldags fiskegrateng fra Findus, det er den eneste fiskegratengen jeg tør å befatte meg med, for den vet jeg er god. Det er nok mer makaroni enn det er fisk i den, men uansett er den lidderlig god på smak og selv om samboeren er mer lunken til den retten enn meg selv, så pleier vi å spise det et par ganger i måneden, da jeg føler meg forpliktet til å tvinge i samboeren litt fisk, ettersom hun ikke liker ren fisk, slik som meg. Men fiskeboller og fiskegrateng kan hun til nød spise en gang iblant.

Det beste med denne onsdagen er at jeg fikk den nye sommerlåta mi, «Sommerglede», urframført i På Dansefot på NRK P1+ ikveld. Alltid stort å få spilt mine egne låter på riksdekkende radio, men ekstra moro når det også er meg selv som er utøver, for det har jeg aldri vært tidligere. Erik Forfod introduserte meg som «For Swingende-Thomas» og det var artig og hyggelig, for For Swingende er blitt et ganske så innarbeidet og etablert «merkenavn» innen det norsk dansebandmiljøet. Så takk til Erik Forfod for tilliten og publisiteten! Nå er jeg i full gang med en egen høstlåt, så får vi se om den blir like godt mottatt som sommerlåta.

Dagen i dag startet med en tur til Lindas kaker på Raufoss, ei dame som driver sitt eget hjemmebakeri. Der hentet jeg ei ostekake til bursdagen til samboeren på torsdag. Var fint med en liten «roadtrip» igjen, for jeg trives godt med å kjøre bil i nærområdet på sommerstid, bare jeg slipper å kjøre utenfor Mjøsområdet, for det gjør jeg aldri. Ble et par rosinboller fra Cirkle K som niste på turen og på vei hjem var jeg en snartur innom Musti og Kiwi.

Da jeg stod opp i dag så lå det også en hyggelig mail fra Erik Forfod i NRK i innboksen min. Han kunne meddele at han likte godt sommerlåten min, som jeg sendte ham for noen dager siden, og at låten sannsynligvis ville komme på lufta i På Dansefot på P1+ denne uka. Det blir moro, for det blir første gang jeg synger på riksdekkende radio hvis vi ser bort fra enkelte sangstrofer gjennom telefonen i programmet Jukebox. Og med egen tekst og nesten helt egen melodi så er det ekstra gøy for meg å få komme på lufta hos statskanalen.

Da jeg kom hjem fra Raufoss kjente jeg på en generell daffhet i kroppen og litt svak, indre uro, men jeg begynte etterhvert med middagen og da jeg hadde inntatt litt røkte pølser med potetmos så kjente jeg fort at formen var stigende. Trengte nok litt proteiner og energi, og det får man jo av pølser og potetmos. En enkel, usunn og veldig velsmakende matrett som jeg aldri går lei, men jeg venter som regel noen uker mellom hver gang jeg spiser det.

I dag har jeg vært på besøk hos ei venninne hvor vi ble sittende og se på dansebandvideoer på YouTube. Ikke ofte jeg ser på sånt selv, men det var artig å se litt klipp fra diverse dansefester og ulike danseband som jeg ikke hadde sett eller hørt live tidligere.
Fikk servert noen gode kjeks, nemlig Emma sine sitronkjeks fra Europris. Veldig gode var de. Må få kjøpt noen sånne kjeks selv en gang hvis jeg finner dem. Drakk også to kaffekopper og et glass med vann.
Før besøket var jeg innom kirkegården og sjekket tilstanden på grava til foreldrene mine. Der var det så ymse kvalitet på fløyelsblomstene jeg satte ned tidlig i sommer. Noen var fortsatt like fine, mens andre var blitt frynsete og stusselige, så der må jeg få satt ned noe nytt en dag. Jeg tror jeg vil bevare de fløyelsblomstene som fortsatt er fine også vil jeg se om de fortsatt har igjen fløyelsblomster på Blomsterkroken og komplettere bedet med noen nye sånne. Hvis de er utsolgt, så får jeg se om jeg finner noe annet, f.eks Petunia, som jeg kan sette ned sammen med de gjenværende fløyelsblomstene. Kan ihvertfall ikke la det være slik det er, for det ser ikke særlig presentabelt ut, og mamma vil nok snu seg i grava hvis jeg ikke gjør noe med det – hun var ei blomsterkjær dame som ville det skulle se velstelt og pent ut i bedene.

Denne søndagen har vært grå og regntung og minnet mer om høst enn om sommer og fellesferie.
Jeg gikk en tur mellom bygene, det var godt, og det er alltid en spesiell stemning ute når det er regntungt og grått i lufta. Både på godt og vondt, men jeg har lært meg å like det de siste par årene.
Ellers har søndagen blitt tilbrakt innendørs med TV-titting og rolige sysler. Laget pannekaker til middag, det smakte fortreffelig. Middagen er alltid et ork å komme i gang med, men når jeg først har kommet godt i gang med kokkinga så gir det meg likevel en god følelse. Å spise er jo alltid en deilig følelse, og etter jeg har spist får jeg en god følelse over at jobben er gjort og at det smakte godt denne gangen også.
TV-kvelden har vært lang og solid ikveld, rakk ekstra mange serier fra serielista mi ikveld, men ved 03:30 tida følte jeg at nok var nok, så da avsluttet jeg TV-natta og satte i gang med mine avsluttende oppsummeringer på dataen, slik jeg gjør hver natt før jeg legger meg: Skriver dagbok og legger sammen dagens kaloriinntak. Og siden det er natt til mandag så var det også tid for å slette e-post jeg ikke trenger å ta vare på fra innboksen min, det gjør jeg fast en dag i uka.
Nå er klokka 04:05 og det er sengetid, men først skal jeg lese tre sider i boka mi igjen, boka «Ute av verden» av Karl Ove Knausgård.
Vanligvis legger jeg meg ved 06 tida på morran, men de siste dagene har jeg avsluttet ei stund tidligere da jeg rett og slett har blitt trøtt. Og det er helt ok.

Det er en matrett som har fulgt meg helt siden tidlig barndom og som jeg aldri blir lei, nemlig varme wienerpølser i brød og lompe. Noe så enkelt og noe så godt! Husker da jeg var med pappa på jobben på tidlig 80 tall hos H.Skattum manufaktur på Gjøvik. Rett bortenfor jobben hans var det en kiosk som het Torvets Frukt. Og der hadde de byens kanskje beste pølser, så der kjøpte jeg meg pølse nesten rett som det skvatt. Den måtte være med både brød og lompe og helst med sprøstekt løk i tillegg til sennep og ketchup.
Jeg husker jeg spurte mamma om hvorfor pølsene man kjøpte ute alltid var så mye bedre enn de man varmet hjemme. Mamma hadde en teori om at de måtte bruke buljongvann ute på pølsebodene. Så dermed begynte jeg å varme pølsene mine i buljongvann, selv om jeg flere år senere fant ut at pølser man kjøpte ute ikke var kokt i vann i det hele tatt, de var jo bare dampet.
I dag er det et stort savn for meg av de gode, gamle pølsebodene, små kiosker som nesten kun solgte pølser og som fantes nesten hvor som helst i enhver norsk by. I dag er det bensinstasjoner som er hovedutsalgsstedene for varme pølser, og det er forsåvidt helt greit det, men de slår likevel ikke sjarmen ved å stå på utsiden av en gammel pølsebod og få pølsa servert gjennom luka med all garnityren ferdig «pålastet» pølsa i det man får den servert – i dag må man jo sprute på «gørjua» selv, unntatt løken, som ekspeditøren fortsatt gjør jobben med å strø over pølsa.
Jeg spiser varme pølser med jevne mellomrom, både hjemme til middag og iblant ute på farten, og fortsatt syns jeg pølser smaker klart best ute framfor her hjemme. Slik vil det nok alltid forbli.
Og pølsa mi skal fortsatt bestå av det samme som i barndommen, både brødet, lompa oppi brødet(pølse på Gjøvik-måten, kalles det), grov sennep, vanlig ketchup og sprøstekt løk, en sjelden gang rå løk for å variere litt. Og favorittmerket mitt er Gilde, men ute på byen må jeg som regel slå meg til ro med Leiv Vidar, selv om Esso-stasjonene er et unntak som faktisk benytter Gilde, ihvertfall gjorde de det sist jeg sjekket.
I gamledager kom favorittpølsa mi fra Grobøl på Gjøvik, men den bedriften er i dag historie, på samme måte som den gode gamle pølsebua – dessverre.

Når man er på tur, enten i inn- eller utland, så tar de fleste folk drøssevis av bilder på mobilen sin, eller på et digitalt kamera, for de som er litt mer «semiproffe». Dette har vi gjort i alle år så lenge fototeknikken har eksistert, men vi har kanskje gjort det i enda mer utstrakt forstand etter at alle mobiltelefoner ble utstyrt med kamera. Før, da vi måtte fremkalle filmen og betale pr bilde, så tok vi nok ikke fullt så mange bilder, og vurderte nok mye nøyere hva vi tok bilder av enn hva vi gjør i dag.
Så er spørsmålet: Er det bare bra og fint å ta så mye bilder, og å se opplevelsene sine hovedsakelig gjennom mobilskjermen? Jeg hadde en interessant samtale med filletanta mi om dette for noen dager siden. Hun var nemlig litt som meg, at hun mente at en del opplevelser og synsinntrykk blir best når de blir inntatt direkte via øynene, og ikke via ei kameralinse eller en mobilskjerm. Vi mente begge at vi går glipp av mange inntrykk når vi hele tida må ha mobiltelefonen som en mellomstasjon. Så hva med å ta litt færre bilder på minnekortet, og heller lagre litt flere minner i vårt biologiske minnekort, altså i hjernen? Jeg har litt trua på det. Kanskje ikke like spennende for venner og familie, som liker å ta del i det tanteungen eller bestemor har opplevd på ferieturen sin, men for oss som er der det skjer, når det skjer, så tror jeg opplevelene vil bli enda sterkere, vakrere og mer ekte når vi ser og skuer med øynene, uten å ha en digital dings foran ansiktet eller i nævan. Kanskje nettopp DU som leser dette vil teste ut forslaget mitt på din neste reise? Ikke slutte helt å ta bilder, men kanskje forestille deg at du må betale noen kroner for hvert bilde du tar, og dermed være litt mer kritisk til hvilke motiver som fortjener å foreviges digitalt.
Tenk litt på det, og gi meg gjerne en tilbakemelding i kommentarfeltet når du kommer hjem!