I serien «Thomas lærer seg nye ord» har jeg i dag lært meg betydningen av ordet SVANESANG. Der har Store Norske Leksikon følgende definisjon:
«betegnelse for en dikters siste dikt, en kunstners siste verk el.l. Betegnelsen skyldes en utbredt, men feilaktig tro at sangsvanens kraftige skrik (pga. dens klagende lyd) var en slags «dødssang» fra en fugl man ellers var vant til å anse for stum».
Og vips, dermed har Thomas lært et nytt ord…
«Crazy stupid love» er en herlig romantisk komedie med Steve Carell i hovedrollen. Her møter vi en ektemann som nettopp har fått vite at kona vil skilles. Dermed bærer det ut på singelmarkedet igjen, og på et utested treffer han den verdensvante og freidige storsjarmøren Jacob som sjekker damer etter noter. Her får Cal, som hovedpersonen heter, lære litt av hvert om triks og lignende som får damene på rygg. Likevel føler ikke Cal at sjekketriksene fungerer like godt for ham som for Jacob, men etterhvert så skjer det ting og tang for Cal også, samtidig som diverse farer og konflikter lurer i bakgrunnen både når det gjelder barna til Cal, ene lærerinna til sønnen hans, barnas 17 år gamle barnepike og flere andre personer som blir blandet inni. Etterhvert blir det ganske så fornøyelig, ihvertfall for oss som ser på, og resten kan du finne ut selv hvis du velger å se filmen. Selv vil jeg tildele filmen en sterk 4’er på terningen og den kan trygt anbefales til alle som liker romantikk, litt intriger og familieforviklinger.
Dette er en komedie av samme regissør som hadde «Nerdenes havn», for dere som husker den filmen. Adam and Eve handler om to ungdommer som helt tilfeldig treffes på gata og det blir kjærlighet ved første blikk. Romantikken blomstrer men det viser seg ganske raskt at Eve er jomfru og vil også forbli det så lenge som mulig. Dermed blir det en utfordring for Adam å holde seg i skinnet samme hvor fristende Eve gjør seg for Adam, for uansett hvor romantisk og hett det blir mellom de to, så vil hun ikke la ham komme i buksa på seg. Når det i tillegg dukker opp ei annen blond fristerinne, så blir det ikke lett å være Adam og gjøre de rette valgene. I tillegg bor Adam sammen med en ganske crazy og vulgær guttegjeng som ikke gjør tingene så mye lettere, selv om de også prøver å støtte ham så godt de kan på sin måte. Filmen var bedre enn jeg hadde forventet med litt mer substans enn det så ut for da jeg leste utenpå coveret. Mye å le av, mye å tenke over, og en film som mange kan kjenne seg igjen i, både ungdom og voksne. Terningmessig vipper det veldig mellom 3 og 4 for meg, men jeg ender opp på en sterk 3`er tilslutt.
Dette er en engelsk film som handler om det gamle ekteparet Marion og Arthur, hvor Marion er med i et noe spesielt pensjonistkor som går litt andre veier enn andre kor av samme kaliber. Her synger gamlingene «Let’s talk about sex» så det ljomer, dirigert av en søt og litt småfredig ung dame ved navn Elizabeth. Når Marion dør av kreft, så velger Arthur tilslutt å bli med i koret selv for å hedre sin avdøde kone, noe som blant annet fører ham med til en stor korkonkurranse i storbyen. Filmen er både morsom og alvorlig på samme tid og kanskje litt bittersøt for å bruke det uttrykket. Man blir rørt og lattermild om hverandre i denne herlige filmen som tar for seg både sorg og familieforhold, sang og livsglede på en varm og underholdende måte. En 4`er på terningen vil jeg tildele «Song for Marion» som nå i februar sendes flere ganger på Viasat Film.
Jeg vil med dette musikalske innlegget få ønske alle mødre tillykke med morsdagen. Måtte dere få masse positiv oppmerksomhet fra deres sønner og døtre, nyt alt sammen og kos dere, uten kvinnen og mødrene hadde ikke vi mannfolka kommet langt, så det er dere vel forunt å nyte denne dagen til fulle. Selv markerer jeg det hele med å spille av et knippe «mødre-sanger»:
Det får være nok hyllester til mor og mamma i denne omgang….klem til dere alle fra Radioten!!
Fikk lyst til å filosofere litt rundt utviklingen i samfunnet nå i 2014. Det er jo et uttrykk som heter at «verden går framover», men jeg syns faktisk den gjør det stikk motsatte. Her er det mange bevis jeg kan trekke fram, som helt klart vitner om at vi beveger oss i fullstendig feil retning, spesielt innen den teknologiske utviklingen som jeg har valgt å sette hovedfokus på i dette innlegget. Følgende er bare noen få eksempler:
1. Det sluttes å lage fysiske CD-plater, alt skal streames via nettet og forsvinne ut i intet når musikken er over. Folk som skal kjøpe musikk MÅ ha ei datamaskin, det holder ikke lenger å kjøpe en bærbar CD-spiller eller et stereoanlegg til noen få hundrelapper.
2. Leste nettopp at Statens Vegvesen har begynt å lage «mørke motorveier», det vil si at de fjerner all belysning langs veien og bytter dem ut med spinkle ledelys langs veikanten som ikke akkurat lyser opp veien. Og jeg som trodde at vi om noen år kom til å ha full belysning langs alle de store riksveiene i landet.
3. De aller fleste mindre nærbutikker legges ned fordi de ikke overlever blant de store lavprisgigantene, noe som medfører at mange av oss må kjøre flere kilometer, kanskje mil, for å komme til nærmeste butikk. Før var det en butikk i hver minste bygd.
4. FM-nettet legges ned, dermed må hele Norge bytte ut radioappartene sine for å kunne høre riksdekkende radio på DAB.
5. Videokiosker og filmbutikker forsvinner på løpende bånd, herved er det slutt å stikke på kiosken og leie seg en moviebox og et par filmer til kveldskosen. Også her kreves det at man har tilgang til en datamaskin og i tillegg har en forholdsvis kjapp internettlinje for å kunne streame/laste ned filmene, alt ettersom.
6. Skoler legges ned som dominobrikker. Nå skal alt sentrailseres. Dermed må mange barn plusse på skoleveien med flere kilometer, ja kanskje mil. De må venne seg til nye og større miljøer og sannsynligvis bruke enda mer tid og krefter på skoledagen med all logistikken frem og tilbake.
Dette er bare noen få momenter hvor jeg føler verden går baklengs. Mange mener sikkert at denne utviklingen er bra og riktig, men jeg tror det er minst like mange som er enig med meg. Sjarmen ved å leve er blitt borte, sjarmen ved å være et menneske, sjarmen med å bo på et levende hjemsted, så sant man ikke bor midt i byen. Hadde jeg hatt mulighet, ville jeg reist tilbake i tid og gjenopplevd både 70, 80 og 90 tallet en gang til. Når det er gjort, vil jeg være rundt 70 år, og da er det vel uansett på tide å tenke på refrenget og bruke resten av livet til å mimre tilbake til en herlig tid som aldri kommer tilbake.
Ja, nå forsvinner visst Netlog også, så da virker det som Facebook skal overta det meste av det som heter nettsamfunn….mye bra med Facebook, men jeg liker at det finnes alternativer litt i likhet med Nettby og Blink, noe som er helnorsk og ikke fullt så amerikanisert som Facebook…nå er det nesten bare teite mobilapper som er alternativet til Facebook, og der er det så mye spamming og fake profiler at det er ikke mye å stå etter….nei, jeg syns internett var bedre før jeg…savner sider som Weepz, Nettvenn, Nettby og Blink….der man kunne knytte nye vennskap og diskutere spennende temaer i diverse grupper som var lette å søke opp og finne fram i….prøver man å bli kjent med nye folk på Facebook ender man jo bare opp med karantene….nei, fy a meg, gi meg Blink og Nettby tilbake sier jeg, i dets opprinnelige form. Facebooken duger til sitt, men at det skal være enerådende på verdensveven syns jeg ikke er bra.
Cherry omhandler et ganske pikant trekantdrama der en 17 år gammel student treffer ei 34 år gammel alenemor som han forelsker seg hodestups i. Det virker også som interessen er ganske gjensidig. Men når 17 åringen introduseres for alenemoras 14 år gamle datter så begynner forviklingene og det følelsesmessige kaoset. Dattera forelsker seg nemlig i gutten, mens gutten helst vil ha mora. Dette litt pussige forholdet mellom mor, datter og unggutten går også til dels utover guttens skolegang og guttens foreldre synes heller ikke noe om at sønnen omgås ei kvinne som er dobbelt så gammel som ham selv. Selv likte jeg filmen godt, likte plottet og syns det var flere spennende problemstillinger i filmen som gjorde at jeg slapp å kjede meg et sekund. Filmen får av meg en 5’er på terningen, og er vel en av de beste filmene jeg har sett på lenge. Den kvinnelige hovedrollen innehas av Laura Allen som bør være et ganske kjent ansikt i filmmiljøet i USA.
Nok en gang kunne østlandet feire jul med minimalt med snø utenfor stuevinduene, men vått var det. Mildvær, regn og blankholke preget desember måned og folk klaget seg hese på at de ønsket seg snø. Nå skriver vi januar og nok en gang har Kong Vinter valgt å vente til nyåret med å sette inn nådestøtet for fullt. Dermed fikk skifolket og andre «vinteridioter» snøen sin, men tror til og med de syns det begynner å bli nok nå, ihvertfall mange steder. Enda er det spådd snø i minst ei uke til, kanskje to. Så da kan jeg se langt etter grønn vinter i år også…klimaet er nok ganske sikkert i forandring over Norge og resten av Scandinavia, men likevel ser det ut som vi får en god gammeldags vinter i år også, selv om jula forble grønn, blank og våt. Kanskje vi nå får lenger høst og kortere vinter, det hadde egentlig ikke vært meg imot, for snø og kulde er ikke noe jeg akkurat gleder meg til når sommeren er omme. Uansett, nå er januar måned straks over, nesten for godt til å være sant, og vi har kun februar igjen av de virkelige utprega vintermånedene. Mars kan også være snørik, men i mitt hode vil mars alltid være den første vårmåneden. Da ser jeg endelig slutten på vinteren, og de første vårtegnene begynner gjerne å vise seg, selv om det først er i april at jeg kjenner våryrheten innta kropp og sinn. Årets gang i Norge kan være både spennende, sjarmernede og jævla frustrerende på en gang, og dette var noe Prøysen skrev veldig fint om i sin artige medley «Året rundt» der hver måned fikk sitt eget vers og sin egen melodi. Derfor fikk jeg lyst til å dele denne sangen med dere her på slutten av dette innlegget, siden det er Prøysenår i år og greier, men fant den ikke på Youtube, så det er kun dere med Spotify som får hørt den…(Klikk på linken under for å åpne låten i Spotify)
Ja i dag har vi vært med svogeren min til Stranda på Sunnmøre og hentet et valpekull. En fin tur ene veien, men andre veien var ikke fullt like hyggelig, selv om den turen også gjorde inntrykk. Vind og snøfokk over Strynefjellet har jeg aldri opplevd før, men nå fikk jeg være med på det også. Er sjeleglad det ikke var meg som satt bak rattet, ellers har jeg stor respekt for de som virkelig tør å ferdes på disse norske høyfjellsveiene på vinterstid. Mange er nok dumdristige, men de som må over i et nødvendig ærend og som tar sine forholdsregler har jeg all respekt for, og da spesielt de som kjører brøytebilene og holder veiene farbare. Det ble et dramatisk møte med den norske fjellheimen denne lørdagskvelden, selv om alt gikk bra, men jeg må si det gjorde inntrykk da snøføyka fjernet all sikt foran deg og det kun var refleksene på brøyestikkene som fortalte deg hvor veibanen går hen. De 12-15 kilometerne mellom tunnelmunningen på Oppljostunnelen og fjellstua på Grotli føltes uendelig lange ikveld, men det er greit å ha opplevd dette også. Foruten snøfokk på Strynefjellet så fikk vi også oppleve hjort i veikanten flere steder og en nestenulykke med elg på Tretten, så det er neimen ingen spøk å ferdes langs norske veier en sen januarkveld. Håper det blir lenge før jeg må over fjellet vinterstid igjen, og uansett så kommer ikke det til å skje med meg selv bak rattet, der har jeg nemlig ei klar grense når det kommer til egen mestring og selvtillit.
Ellers må jeg også tilføye at det var utrolig vakkert å nyte synet av Romsdals fjell og fjord på dagtid på veien til Stranda, det er rett og slett et eventyr i særklasse, og selv om vestlendingene sikkert syns det er like vakkert å se flatbygdene ved Mjøsa som jeg syns det er å se fjellene og fjordene på vestlandet, så er det ingen tvil om at Norge er et vakkert, men også et dramatisk land, og i dag fikk jeg oppleve begge deler…
Bildene under tok jeg på turen til Stranda i dag, mens det var dagslys og idyll:
Velkommen til Radioten Thomas 