Syns Erik Forfod har et veldig godt poeng i sitt nyhetsbrev fra På Dansefot denne uka, der han ber festivalarrangører rundt i landet om å tenke litt nytt og slippe til litt nye band og artister, istedetfor å bruke opp igjen de samme bandene år etter år. Dette er også en av grunnene til at jeg selv har mistet mer og mer interessen for å dra på festival og at jeg heller foretrekker en god gammeldags dans på lokalet. Dette er helt klart noe å ta til seg både for arrangørene i Sel og i Seljord og sikkert en rekke andre også. Tenk litt nytt, vær litt kreative og slipp til nye krefter, slik at folk kan få oppleve noe nytt når de drar på festival og ikke bare de samme gamle, og etter min mening, kjedelige, bandene og artistene hvert eneste år. Jeg har også i år bestemt meg for å stå over de store dansefestivalene, og det av flere årsaker, men artistmenyen er en av dem. Sel har på mange måter vært flinke til å fornye seg litt fra år til år, men der ser jeg også mange av de samme gamle bandene på menyen nok et år, mens de nye tilskuddene kan jeg telle på ei hånd. Jeg vet at disse bandene er publikumsmagneter, men så lenge alle dansefestivalene blir mer og mer like hverandre, så er jeg redd disse festivalene vil utspille seg selv over sidelinja tilslutt. Stor honnør til Erik Forfod for at han bringer dette temaet på bane, for dette er noe jeg har tenkt på i flere år men som sjelden noen har turt å si noe om, i frykt for å skuffe eller såre de bandene som hvert år får lov til å opptre på festival, i tillegg til at altfor mange av oss er så trauste og tradisjonelle at vi kun bruker penger på band og artister vi VET at vi liker og aller helst der vi kjenner repertoaret fra A til Å og kan synge med på hver eneste låt. For min del føler jeg at jeg får mer valuta for penga ved å oppleve noe nytt, friskt og spennende… Derfor blir det verken Sel eller Seljord på meg i år heller, men muligens en tur til Lavvotunet på Dokka, der de har en spennende og rikholdig artistmeny denne sommeren med noe for enhver smak. Dette er en arrangør som tør å tenke nytt og kreativt, og likevel klarer de å få det hele til å gå rundt. Der er det mange som har noe å lære.



Tenkte jeg ville si noen ord om den norske finalen i Melodi Grand Prix 2014, nå som alle semifinalene er unnagjort og man står igjen med 9 melodier som skal knive om seieren i Spektrum den 15.mars.

Da jeg hørte låtene første gang via Spotify, så syns jeg det var mye dårlig denne gangen. Hadde store problemer med å plukke ut låter jeg virkelig likte. Dette forandret seg derimot etter at låtene ble presentert fra scena i de tre semifinalene. Her merket jeg meg låter jeg ikke hadde likt tidligere, og av de 9 som gikk videre til finalen så var hele 8 av dem blant de 3 på topp jeg selv hadde blinket meg ut under hver semifinale. Så mange av mine favoritter har jeg aldri noen gang før fått videre til en finale. Likevel syns jeg nivået var noe lavere i år enn det har vært tidligere år, ihvertfall når det kommer til låter som fenger meg personlig.

Min største favoritt blant årets finalister har jeg tilslutt blitt enig med meg selv om at er låten til duoen Oda & Wulff, «Sing». Dette var en skikkelig fengende og glad allsang-låt som jeg tror kan få humøret frem hos de fleste. I tillegg er Oda Gjøvik-jente, noe som ikke hadde noen betydning for hvor godt jeg likte låten, men likevel en skikkelig bonus på toppen av det hele. Får jeg viljen min, så blir det denne låten som skal representere Norge i København i mai. Ikke at jeg tror det skal skje, men det er det jeg håper innerst inne, selv om jeg samtidig er noe i tvil om hva resten av Europa vil synes om denne. Derfor er det ikke sikkert det er noe godt sjakktrekk å sende Oda & Wulff til København likevel. Det er jo ikke ofte at mine favoritter har gått av med seieren internasjonalt, hvis vi ser bort fra låter som «Fairytale» og «Satelite» som jeg virkelig unnet seieren da de vant Eurosong.

Andre låter i finalen jeg syns fortjener å vinne, er Elisabeth Carew med sin «Sole survivor». En fresk og spennende poplåt med såpass trøkk at den sikkert kan vekke oppmerksomhet rundt i Europa. God stemme på den jenta også. En annen låt hvor jeg likte vokalen, men kanskje ikke så godt selve låten, er Carl Espen og «Silent storm». Både stemma og selve låten gir meg sterke assosiasjoner til kjenningsmelodien til NRK-serien «Broen» for dere som har fulgt med på den. Stemningsfull og behagelig å lytte til, men også litt tam og kjedelig i mine ører. Bookmakerne har visstnok denne som favoritt etter hva jeg har hørt, og hvis Europa først vil ha en balladevinner i år, så hvorfor ikke Carl Espen.

Ellers har vi jo en fresk kandidat i unge Charlie og låten «Hit me up», en skikkelig moderne og fengende poplåt som kanskje ikke skiller seg så voldsomt ut, men som likevel fenger meg og får meg til å digge med.

Rockegruppa El Cuero hadde også en ålreit låt, som jeg godt kan se i en Eurosongfinale. Kanskje ikke den beste jeg har hørt, men av årets kandidater syns jeg den var en av de med mest trøkk. Ingen typisk Grand Prix-låt, noe jeg faktisk tror kan slå positivt ut, men så spørs det om Europa er klar for en rockevinner i år, det vet man jo aldri før stemmene er talt opp. Det gjelder forøvrig alle genre i denne konkurransen, og det er det som gjør Melodi Grand Prix og Eurovision såpass morsomt og spennende også, nemlig at det er en veldig uforutsigbar konkurranse fra år til år.

Andre kandidater jeg syns er verdige en finaleplass er Mo, Dina Misund og Knut Kippersund. Tre vidt forskjellige låter, men som alle har noe ved seg som fort kan slå positivt ut både i Spektrum og i København. Nå er det opp til det norske folk å bestemme, også får vi håpe den beste vinner og gjør en solid innsats i København i mai, slik at vi kanskje kan komme blant de 5-10 beste om ikke annet. Noen ny «Fairytale» klarer jeg dessverre ikke å finne blant årets kandidater, så at det blir Eurovision i Norge i 2015 har jeg ikke så store forhåpninger om, selv om det såklart hadde vært moro.

Da er det bare en ting å si til artistene: Lykke til i Spektrum alle sammen! Jeg lover å sitte klistret…