…sang artisten Sonja for mange herrens år siden. Jeg vet neimen ikke om jeg gleder meg til jul i år jeg heller, det har liksom kommet så mye kjepper i hjula for ei trivelig julefeiring for min del de siste par årene, uten å gå mer i detalj på det her, så jeg føler jula mest er et pliktløp der man liksom skal leve opp til alle i familien sine forventninger og helst ikke skuffe noen. Alle vil ha en bit av deg i jula, alle skal ha gaver(og det er nå en grei sak), men verre å finne ut hvor man skal feire jula hen når man er samboer og har familie på hver sin kant som forventer at man skal feire hos dem, samtidig som man gjerne vil feire sammen med den man elsker også, gjerne på tomannshånd iblant. Nei, det er ikke bare rosenrødt med jula, takke meg til påske, 17.mai og sommerferien…egentlig er det også litt kokkeli-ko at man skal slite rævva av seg i hele november og trekvarte desember for å forberede en høytidsfest som teknisk sett bare varer noen få timer på kvelden den 24.desember. Ålreit, jeg har alltid likt jula før og syns den har vært det store lyspunktet i vinterhalvåret, jeg skal innrømme det. Og det er mye kos med jula, både musikken, lysene, maten, pynten og stemningen både på radio og TV rundt julehøytiden. Men det er dette presset jeg ikke liker, at det er opplest og vedtatt at på julaften skal man feire med familien og de aller nærmeste, ingen uvedkommende har adgang, og hvis man velger å feire alene med kjæresten, så blir man sett på som en sviker av resten av familien. Jeg kunne ønsket at man kanskje begynte å tenke litt alternativt og utradisjonelt med julefeiringa nå som familiesituasjonen hos mange er litt annerledes enn den var på 40, 50 og 60 tallet. Nå er det både mine barn, dine barn, våre barn, pluss ekser og halvsøsken og stesøsken på alle bauger og kanter. Kanskje man bør slutte å forvente så mye av sine nærmeste på julaften, men kanskje spre familieselskapene litt utover i juledagene og romjula? Jeg er åpen for å tenke litt nytt i hvert fall, selv om jeg føler jeg plikter å feire julaften hos foreldra mine siden de er i det man kan kalle alderens høst, men likevel er det kjæresten jeg føler mest for å feire med, enten alene eller sammen med min eller hennes familie. I min situasjon får jeg uansett ikke gjort alle til lags uten å klone meg selv, så av den grunn så har jeg sluttet å glede meg til jul, men har i stedet begynt å glede meg til 1.nyttårsdag når stria er over og vi kan ta fatt på et nytt år med blanke ark og tegnestifter til….høres det helt på jordet ut, eller er det flere som er av samme oppfatning som meg? Bare noen tanker jeg ville dele nå som det snart «bare» er fire måneder igjen til jul.
Velkommen til Radioten Thomas 