«The Namesake» er en indisk-amerikansk dramafilm fra 2006 som handler om livet til guttungen Gogol, hans lillesøster Sonia og hans indiske foreldre, fra før han blir født til etter han blir voksen og faren er død. Gogols foreldre flyttet fra India til USA og New York før Gogol ble født og filmen følger Gogol gjennom store deler av livet. Filmen er både vakker, følsom og med mange flotte og nydelige scener, blant annet fra det mektige byggverket Taj Mahal hvor Gogol og hans foreldre dro på utflukt etter han ble voksen. Filmen tar ellers for seg kontrastene mellom kulturen og dagliglivet i New York og i India. Gogols foreldre prøver også å ta vare på kulturen og røttene sine, samtidig som de også gjør det de kan for å tilpasse seg det amerikanske levesettet. Gogol på sin side blir nok mer amerikansk enn indisk i løpet av oppveksten og merker at det ikke alltid er like lett å balansere den indiske og den vestlige kulturen sammen med hverandre. Uansett, filmen falt godt i smak hos undertegnede og jeg syns de to timene filmen varte gikk fort. Terningmessig får denne filmen en hederlig 4`er av meg, men jeg vurderte den hårfint opp på grensa til en 5`er, slik at det er sagt. Filmen anbefales varmt til alle som liker filmer litt utenfor den tradisjonelle «Hollywood-standarden». Navnet «The Namesake» betyr forøvrig det samme som «Navnebroren» og henspeiler på det faktum at Gogol var oppkalt etter en forfatter med samme navn som faren hans var tilhenger av.

«City of angels», eller  «Englenes by» som den heter på norsk, er en romantisk dramafilm fra 1998 med Nicolas Cage og Meg Ryan i hovedrollene. Filmen handler om legen Maggie som møter engelen Seth på operasjonssalen på sykehuset, i det Maggie mister en av sine pasienter under en hjerteoperasjon. Det som ikke bør skje, skjer likevel, nemlig at Seth forelsker seg i Maggie, og dermed må han gå gjennom det tøffe valget om han skal forbli en udødelig engel eller om han skal gi slipp på sin udødelighet og bli et vanlig sårbart og dødelig menneske istedet, i det håp at Maggie skal gjengjelde hans følelser. Det er filmens handling i grove trekk. Det hele er en meget romantisk og til tider en smule bittersøt historie som tilslutt ender på en tåredryppende måte, uten at jeg skal røpe noe mer enn det. Ryan og Cage gjør hver sin meget gode rolletolkning etter mitt syn, og de kler hverandre perfekt i filmen, Maggie som den blide og lettliva legejenta og Seth som den litt mer melankolske og alvorstyngede engelen som tar farvel med de som dør og spør dem hva de likte best med livet. Jeg syns filmen var helt grei og den hadde mange fine momenter, selv om den ikke når helt til topps på terningskalaen min denne heller, men en 4`er på terningen syns jeg den fortjener. Filmen er kanskje ekstra god dersom du tror på engler, men den kan være fin å ta med seg uansett hva slags syn du har på den alternative verden. Den får en til å tenke litt over livets realiteter og hva som er viktig og ikke så viktig i livet på jorda. Kjærligheten er helt klart det viktigste ut fra denne filmens budskap, og det å gripe sjansene og mulighetene mens man har anledning.

I dag vil jeg si noen ord om en av mine store favoritter innen norsk film, en film jeg ikke blir for gammel for, uansett hvor voksen jeg blir. Dette er Kamilla og Tyven-filmene fra 1988 og 1989, med Dennis Storhøi og Agnete Haaland i hovedrollene, for ikke å glemme lille Kamilla selv som spilles av Veronika Flåt. Filmene er spilt inn i et idyllisk og gammeldags norsk bygdemiljø, men jeg har ikke klart å finne ut hvor i landet filmene er innspilt. Forøvrig er begge filmene basert på Kari Vinje sine barnebøker.

Kamilla og Tyven handler som de fleste vet om lille Kamilla som skal på ferie til tanta si på landet og som på veien blir kjent med den godlynte vinningsforbryteren Sebastian Kåk i Dennis Storhøi sin sympatiske skikkelse. Sammen ender de begge opp på landet hos Kamilla sin tante, som forøvrig spilles av alltid like sjarmerende Agnete Haaland. Sebastian blir nær venn med Kamilla og tanta, men ellers i bygdemiljøet blir han temmelig uglesett samt også beskyldt for tyverier som iblant blir utført av en annen og mye mer ondsinnet tyv som i filmen blir spilt av Kaare Kroppan. Film nummer èn avsluttes med at Sebastian blir arrestert, mens film nummer to tar for seg tida etter han slipper ut fra fengselet igjen og utfordringene det byr på å etablere seg på nytt i bygdesamfunnet som han forlot i forrige film. Etterhvert får heldigvis folka i bygda øynene opp for at Sebastian kanskje ikke er så ille likevel samt at han faktisk har sonet straffen sin og er en fri mann som fortjener en ny sjanse. Mange hjertevarme øyeblikk blir vi vitne til i begge filmene, og det er mange sterke skuespillerprestasjoner vi får fryde oss over i disse filmene, ikke minst gutten som er den store bølla i bygda, nemlig «Stor-Peder» som han kalles i filmen.  Denne rollefiguren blir spilt av Helge Nygård.

Jeg har sett filmen flere ganger, men det er noen år siden sist, så ikveld satte jeg med ned for å ta et gjensyn med film nummer to, eneren så jeg for et par uker siden. Som vanlig var det et gledelig og hjertelig gjensyn for min del, og for å følge tradisjonen min her inne, så klemmer jeg også her til med et terningkast, som her selvsagt blir en skinnende blank 6`er. 

Kamilla og Tyven 1 & 2 finnes på DVD, så har du ikke sett filmen før, så vil jeg anbefale deg å se den, spesielt hvis du har barn, men gjerne også for din egen del, for dette er en film for hele familien og en film man bare må elske, enten man er 10 eller 40 år. Helt klart en norsk klassiker i særklasse!

«Vanvittig forelsket» er en dansk dramafilm fra 2009 som jeg nylig så på NRK2. Filmen omhandler en ung gutt, som er i ferd med å utdanne seg til konsertpianist, og på samme musikkskole som han selv går, møter han unge og vakre Sofie som han forelsker seg hodestups i. Dessverre varer det ikke lenge før Daniel, som gutten heter i filmen, blir rammet av kraftig sjalusi og får sterke mistanker om at Sofie er utro. Sjalusien får etterhvert uante dimensjoner og det hele kulminerer tilslutt i en dyp tragedie. Filmen tar opp et viktig tema om hvor farlig og ødeleggende sjalusi kan være når den kommer ut av kontroll og slik sett har filmen et veldig viktig budskap å komme med. Selv syns jeg filmen var grei nok, og selv om den ikke akkurat kan kalles underholdende, så hadde den likevel mye bra ved seg og det var også en viss spenning i filmen som drev handlingen fremover. Terningmessig får filmen en 4`er av meg, mye på grunn av det viktige budskapet i den, da jeg er en sterk motstander av sjalusi selv og vet hvor ødeleggende sånne ting kan være både for et forhold og for omgivelsene. I denne filmen gikk det veldig galt tilslutt, hva som gikk galt, finner du ut hvis du tar deg tid til å se den. Filmen er dessverre ikke tilgjengelig på NRK sin nett-TV og jeg vet heller ikke om den finnes på DVD for det norske markedet, men den er ihvertfall vel verdt å se, hvis du skulle komme over den et sted.

«Kongen av Bastøy» er en norsk filmsuksess fra 2010 som jeg regner med de aller fleste av dere har hørt om, selv om alle kanskje ikke har sett den. Jeg tok meg tid til å se filmen da den nylig gikk på NRK1, da jeg hadde hørt mange lovord om den. Filmen handler om en gutteskole, eller forbedringsanstalt for såkalt «slemme gutter», og de tragiske og uverdige forholdene som ungene på skolen levde under og ble utsatt for. Filmen har med seg storheter som Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner i hovedrollene og jeg må si at selv om filmen er sterk og trist og omhandler mange sørgelige skjebner, så var den kanskje ikke riktig så bra som jeg hadde forestilt meg. Likevel, faktumet at filmen handler om virkelige hendelser, gjør den absolutt verdt å se uansett. Man får et ganske sterkt innblikk i hvordan guttene på Bastøy ble behandlet av sine overordnede og alt fra sexmisbruk til selvmord blir tatt opp i løpet av filmens gang. Både Skarsgård og Joner gjør gode rolletolkninger av to ikke helt sympatiske ledere ved denne gutteskolen og mange av de unge guttene som medvirker gjør også meget gode og troverdige skuespillerprestasjoner. Likevel klarer jeg ikke å gi filmen mer enn en 3`er på terningen etter min smak, men jeg vil likevel anbefale folk å se den, ut fra et samfunnshistorisk perspektiv. Her lærer man ting om vår fortid som ikke akkurat er noe å være stolte over, men som likevel er verdifulle ting å vite for oss etterkommere av generasjonen som vokste opp for ganske nøyaktig 100 år siden.

Den franske filmen «Sèraphine» fra 2008 omhandler malerinnen Sèraphine som jobber som vaskehjelp og som maler bilder for seg selv på fritiden. En tysk kunstsamler kommer i 1914 over at av bildene hennes og fatter interesse for malerstilen hennes. Han hjelper henne med å få solgt og stilt ut bildene sine, men så bryter første verdenskrig ut og kunstsamleren må rømme. Dermed brytes kontakten mellom han og Sèraphine, før de flere år etter krigens slutt treffes igjen. Sèraphine har hatt et strabasiøst liv og blir mot slutten av filmen plassert på et asyl, hvor hun tilbringer sine siste leveår fram til hun dør i 1942, selv om filmen ikke følger henne så langt. Dette er en film fra virkeligheten og er et vart og nært portrett av ei helt vanlig vaskekone som slår gjennom som kunstner på «alderens høst» som det gjerne kalles. Bildene hennes består for det meste av trær med fargerik og kunstnerisk bladpryd. For meg var nok filmen noe langdryg og kjedelig, men jeg ble samtidig fascinert av Sèraphine sin personlighet og særegne væremåte.

Filmen er tilgjengelig på NRK sin nett-tv fram til 14.september 2014 dersom du har lyst til å se den. Filmen kan du se via denne linken:

http://tv.nrk.no/program/KOIF44001211/film-seraphine