«Smoke signals» er en litt sær og småpussig dramakomedie fra 1998 med to indianergutter i hovedrollene. Filmen handler om barndomskameratene Victor og Thomas som legger ut på en lang roadtrip for å hente hjem asken og eiendelene til Victors nylig avdøde far. På veien får vi mange tilbakeblikk på de to guttenes barndom og alle utfordringene de hadde å stri med opp gjennom oppveksten. Vel fremme på farens siste bosted, en gammel husvogn langt ute i ødemarka, møter de også på farens nabo og gode venninne som også har mye nytt å fortelle Victor om hans far. Selv syns jeg filmen ble litt vel sær og med mye tørt og meningsløst tomprat om alt og ingenting, men den hadde også sine fine og morsomme øyeblikk. På terningen blir det dessverre ikke mer enn en 3`er fra meg denne gangen, men jeg har sett filmer som har vært mye kjedeligere enn denne, selv om den heller ikke var noen høydare. Ønsker du å se filmen selv, så er også denne filmen tilgjengelig på Netflix.

«The shipping news» er en dramafilm fra 2001 av den kjente regissøren Lasse Hallström, hvor handlingen er lagt til et forblåst fiskevær på Newfoundland. Her møter vi en forhenværende typograf som etter konas tragiske død flytter til Newfoundland med sin datter og sin tante. Quoyle, som er hovedpersonens navn i filmen, får seg her jobb som journalist for å dekke skipsnyhetene i lokalavisa. Quoyle får etterhvert flere gode venner på den lille forblåste plassen, og det blir også romantikk i luften når han treffer på en annen enke i Julianne Moore sin skikkelse. Selve klimakset i filmen nåes når Quoyle får vite den sjokkerende historien om sin egen familie, noe som gir ham et helt annet syn på både livet og de han har rundt seg. Filmen har en god og troverdig story, selv om den også kan virke ganske usannsynling på mange måter. Selv likte jeg filmen ganske godt, selv om den ikke var fullt så god som de andre filmene jeg har sett og anmeldt den siste tida. Omgivelsene filmen er innspilt i ga den likevel en helt spesiell stemning som ga den det lille ekstra for min del. Terningmessig velger jeg å tildele filmen en hederlig 4`er og har du lyst til å se den selv, så ligger også denne filmen i Netflix sitt arkiv.

Denne filmen er australsk og innspilt på den australske landsbygda. Her møter vi en tobarns far som mister kona og mora til den yngste sønnen sin i kreft, noe som fører ham i kontakt med sin eldste sønn fra et annet forhold igjen, som bor i England hos sin mor og som han ikke har hatt kontakt med på lang tid. Det er ikke lett å bli alenefar når kvinnen i huset, som alltid har styrt hjemmet og familien med kjærlig og flittig hånd, blir borte. Savnet etter mor blir stort både for far og sønn, men når eldstesønnen kommer sørover for å være hos faren og halvbroren sin en periode, så knyttes det nye bånd, selv om alt ikke går like knirkefritt hele tiden, spesielt ikke når faren, som er sportreporter, må til Melbourne for å dekke en tennisturnering, og de to sønnene blir igjen alene hjemme og får huset ramponert av festglade ungdommer som plutselig står på døra og krever å få slippe inn. Vi får også nære litt romantisk stemning mellom faren og mora til en av elevene i klassa til yngstesønnen, men dette blir dessverre bare hengende i lufta mot slutten av filmen. Mer om hvordan ting ender, skal jeg ikke røpe her, men det er helt klart en film som går inn under «happy ending»-kategorien, såpass kan jeg si. Jeg likte filmen veldig godt, innspillingen har foregått i idylliske og landlige omgivelser langs kysten av Australia, noe som gir filmen den ekstra stemningen som skal til for å gjøre helhetsopplevelsen best mulig. Selv likte jeg filmen og hele storyen veldig godt, så på terningen blir det en solid 5`er også denne gangen, helt klart en film å anbefale for dere som liker romantikk og familierelasjoner. Vil du se filmen, så ligger også denne på Netflix dersom du har tilgang dit.

Denne filmen her, «Twist of faith», er en amerikansk dramafilm med Toni Braxton og David Julian Hirsh i hovedrollene. Filmen begynner med en ektemann som mister både kona og de tre barna sine i et skuddrama ombord på en buss. Dermed blir han fullstendig satt ut av sorg og ulykke og setter seg på en buss som går mot Alabama, uten noe egentlig mål for reisen. Han stiger av i en liten landsby og slår seg til utenfor en metodistkirke, hvor han etterhvert blir tatt inn i varmen av menigheten. «Vår» mann er ortodoks jøde, men finner likevel fort tonen med metodistene og blir etterhvert høyt verdsatt hos menigheten. Filmen viser hvor fint ulike trossamfunn kan komme overens med hverandre når det er kjærlighet og medmenneskelighet som får råde. Vi blir vitne til både dramatikk, romantikk og mange herlige øyeblikk, selv om det også skjer en tragisk ting i kirken som bringer hovedpersonene enda nærmere hverandre. Toni Braxton, som jeg vanligvis kjenner som popartist, gjør en veldig god rolletolkning av en av de mest fremtredende kvinnelige metodistene i menigheten,  i tillegg til at vi så klart får høre henne synge i kirkens gospelkor. Her har vi med en veldig sterk og god film å gjøre etter min mening, så jeg velger å belønne den med en solid 5`er på terningen. Og ønsker du å se den selv, så er den tilgjengelig på Netflix i likhet med de andre filmene jeg har anmeldt de siste dagene her på bloggen min. Anbefales varmt!

«Nebraska» er en amerikansk dramafilm fra 2013, som av en eller grunn er filmet i svarthvitt. Filmen handler om en tilårskommen mann(i Bruce Dern sin skillelse) med begynnende demens og hans omsorgsfulle men tildels frustrerte sønn og syrlige og sarkastiske kone. Det hele starter med at den gamle mannen mottar et svindelbrev der det tilsynelatende ser ut som han har vunnet 1 million dollar. For å hente ut den påståtte storgevinsten så må han reise til Lincoln i Nebraska for å oppsøke firmaet som har utstedt brevet. Sønnen prøver å forklare faren at dette bare er svindel og lureri, men til ingen nytte. Faren skal på død og liv til Nebraska og legger ut på sin ferd alene, vandrende langs hovedveien, hvor han blir plukket opp av politiet og brakt hjem til sønnen. Tilslutt finner sønnen ut at han selv skal kjøre faren til Nebraska for å muligens komme litt nærmere sin egenrådige og humørsyke far. Dermed legger de to ut på en reise som vil by på mange spesielle hendelser og opplevelser, både gjensyn med gamle slektninger og andre mer eller mindre tragikomiske situasjoner, men med en lun og underfundig humor og sarkasme gjennom hele filmens gang. Mange gode skuespillerprestasjoner og fine rolletolkninger blir vi vitne til, rett og slett en herlig samling av karakterer, de aller fleste ganske godt oppi åra. Hvordan det hele ender, skal jeg selvsagt ikke røpe, men sønnen finner en veldig fin måte å tilfredsstille faren sine forventinger på, selv om han selvsagt ikke blir millionær. Det siste kvarteret av filmen er en rørende happening som man nesten kan få klump i halsen av, og bare den sekvensen er verdt hele filmen, for å si det sånn. Terningmessig så blir det en solid 5`er fra undertegnede, og har du lyst til å se filmen, så går den på Viasat Film sine kanaler nå i disse dager dersom du har tilgang til de kanalene.

Endelig har jeg sett en film som virkelig gjorde inntrykk og som hadde alle elementer en perfekt film bør inneholde i mine øyne. Filmen heter opprinnelig «Hævnen» men på norsk kalles den «I en bedre verden». En av mine store favorittskuespillere spilte en av hovedrollene, nemlig mektige og karismatiske Mikael Persbrandt. Forøvrig er det en dansk film hvor handlingen veksler mellom en dansk by og krigsområder i den tredje verden, der Persbrandt sin rollefigur, Anton, jobber som lege innen noe i likhet med Leger uten grenser. Forøvrig handler filmen om Anton sin familie, altså hans fraseparerte kone og hans to sønner. Eldstesønnen blir et mobbeoffer på skolen, og det er der den nyinnflyttede kameraten hans kommer inn i bildet, som prøver å redde vennen fra mobberen, noe som etterhvert får et dramatisk utfall. Enda mer dramatisk blir det når Anton prøver å skille to mindre barn som ryker i tottene på hverandre på en lekeplass, og hvor det ene barnets brutale far bryter inn og går til angrep på Anton i påsyn av alle barna. Og det er her det virkelige klimakset i filmen nærmer seg, noe som tilslutt får et veldig tragisk og fatalt utfall, som jeg ikke skal røpe mer av her. Mye spenning fra begynnelse til slutt og en del sterke scener innimellom, gjør at filmen blir engasjerende og spennende å følge med på hele tida, uten at man mister interessen eller kjeder seg. Her får du både spenning, drama og intriger i en salig blanding, mens Persbrandt for en gangs skyld spiller en litt mer sympatisk rollefigur enn han pleier. Dette var en film jeg virkelig elsket og derfor blir det også toppscore på terningen, en skinnende blank 6`er. Vil du se filmen, så er den tilgjengelig på Netflix, for deg som har abonnement der.

I dag har jeg sett en film helt tilbake til 1998, med Sandra Bullock i hovedrollen. «Hope floats» er originaltittelen mens den på norsk heter «Livet går videre». Filmen er romantisk og kanskje en smule bittersøt. Det hele starter med ei gift mor(Birdee) som blir ydmyket av mannen sin og sin beste venninne i et kynisk talkshow på TV, der begge innrømmer at de har gått bak ryggen på Birdee og utviklet et  hemmelig forhold. Dette fører til at Birdee tar med seg dattera og flytter til mora/bestemora og den demente faren/bestefaren som bor i en søvnig landsby i Texas, forøvrig Birdee sin fødeby. Her blir hun gjenforent med flere gamle bekjente fra barndommen og ungdommen, og spesielt en gammel beundrer som fortsatt nærer varme følelser for den utflytta Birdee. Dermed blir det romantikk i luften, riktignok med visse følelsesmessige hindringer, i det mora prøver å spleise dattera med den gamle «ungdomsbeileren». Den lille dattera Bernice har også sine helt klare meninger om mora sine romantiske bravader, så her ligger det an til både konflikter, intriger, søt musikk og triste øyeblikk innimellom. Terningmessig er dette en typisk 4`er-film for min del, veldig koselig og følsom, men kanskje også litt vel sukkersøt til tider samt ganske så forutsigbar i formen. Uansett en ålreit film jeg anbefaler til alle romantikere av begge kjønn, uansett alder. Filmen ligger på Netflix, for deg som har tilgang dit og har lyst til å se den.

«Loving Annabelle» er en romantisk dramafilm fra 2006 som handler om ei respektert poesilærerinne på en katolsk pikeskole som innleder et forhold til en ung elev. Disse to kvinnene får merke hvordan det er å føle seg tiltrukket av hverandre under helt forbudte forhold og hvordan man må prøve å undertrykke både drifter og følelser for å bli godtatt av det strenge miljøet de lever under. Det hele er en ganske var og følelsesladd film, mye romantikk, følelser og tildels innestengte frustrasjoner og gamle sorger som kommer opp til overflaten. Jeg likte filmen godt, syns de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne gjorde gode skuespillerprestasjoner begge to, det var varmt, nært og troverdig og selv om det endte på en trist, men likevel ganske forutsigbar måte, så satt jeg igjen med en god følelse inni meg etter at filmen var slutt. Så på terningen vil jeg tildele filmen en solid 5`er. Hovedrollene ble forøvrig spilt av Erin Kelly og Diane Gaidry, to dyktige og troverdige skuespillerinner som jeg gjerne ser flere filmer med. Ønsker du å se filmen du også, så ligger den på Netflix dersom du har abonnement der. Anbefales varmt, men er nok mest en jentefilm, selv om jeg er mann selv og liker denne typen filmer likevel. En gang romantiker, alltid romantiker, noe som i mine øyne ikke er kjønnsbetinget…

I natt har jeg hygget meg med den danske filmen «Lykkevej» fra 2003 på Netflix. Filmen handler om ei godt voksen dame fra et bedre overklassemiljø, som skilles fra mannen sin og flytter til noe enklere kår i et mer middelklassepreget boligstrøk. Her blir hun kjent med flere naboer som også har sine problemer å hanskes med, og sentralt i handlingen står enslige Robert som mistet sin forrige kone i kreft for fem år siden og som nå er blitt nabolagets «sorte får» fordi han roter til og forsøpler fortauet utenfor huset sitt. Et annen nabopar som har sine egne samlvsproblemer å hanskes med er også ganske sentrale i filmen, og alle naboene har det til felles at de går på salsakurs. Dette er kort fortalt litt av innholdet i denne fornøyelige danske produksjonen som jeg nærmest vil klassifisere som en «feel-good» film. Flere kjente danske skuespillere er med i rollene, blant annet Lykke Sand Michelsen(kjent fra TV2-serien Rita) og Birthe Neumann som spiller hovedrollen. Jeg syns filmen var ganske så morsom og underholdende, passe mye intriger, passe mye utroskap og rollefigurer med sine litt småkomiske/tragikomiske særtrekk. Terningmessig vil jeg gi filmen en hederlig 4`er, og har du lyst til å se den selv, så er det bare å søke den opp på Netflix hvis du har abonnement der.