Det er mye diskusjon rundt innvandring og flyktninge-politikk på Facebook for tida…dette er saker jeg selvsagt har mine helt klare meninger om jeg også, men som jeg ikke føler for å legge ut om i det vide og brede i offentlig forum. Visse ting gidder jeg bare ikke å lage statuser om, selv om jeg kan ha innmari lyst iblant, og ikke gidder jeg å stikke nesa mi borte i sånne vepsebol og diskutere på andre sine tråder heller. Likevel er det gøy å se hva andre skriver og skumme litt igjennom enkelte tråder, men denne typen diskusjoner er ofte veeeeldig lange, så da mister jeg som regel tålmodigheten etter å ha lest et lite stykke. Nå er det snart valg, og jeg skal stemme det jeg alltid har stemt, dere som kjenner meg vet sikkert godt hvilket parti dette er, selv om jeg så klart ikke er enig med det partiet i absolutt alt de står for heller. Uansett syns jeg det er viktig å bruke stemmeretten sin, både for å være med og påvirke, men kanskje aller mest som en symbolsk handling for min del og det jeg anser som en borgerplikt…omtrent det samme som å konfirmere seg, det har ingen stor praktisk betydning, men det er en symbolsk handling. Så den 14.september tar jeg beina fatt og rusler opp på Redalen skole og gjør det jeg alltid gjør på denne tida annethvert år, nemlig entre valglokalet, finne stemmeseddelen til «mitt» parti, få den stemplet, putte den høytidelig i urna med en viss dose andakt, og deretter rusle glad og fornøyd hjem igjen og følge deler av valgsendinga på TV…en symbolsk, men også fin handling som jeg syns hører september måned til annethvert år. Håper flest mulig av dere andre bruker stemmeretten deres også, enten dere elsker å diskutere politikk i sosiale medier eller dere holder dere litt mer i bakgrunnen og heller diskuterer mer trivielle ting som musikk og mat, slik som meg…

Ja, da er valgkampen i gang også…jeg må innrømme at jeg syns kommunevalg er kjedelig i forhold til Stortingsvalg, så jeg gidder ikke følge med på debatter og denslags, men jeg skal selvsagt bruke stemmeretten min, slik jeg alltid har gjort. Kirkevalget derimot, hopper jeg som vanlig bukk over….hvem som skal grave meg ned den dagen jeg er klar for penalet gir jeg veldig pent blaffen i, bare han eller hun har noe hyggelig å si om meg til de som sitter på benkeradene. Hun/han må forresten gjerne være homofil, det hadde vært litt kult og fått en prest som er litt utenfor «boka»(ja, utenfor Bibelen så klart)…Uansett, enten dere skal stemme i det ene eller andre valget eller kanskje begge to, så har jeg bare en ting å si: Godt valg(selv om det er litt tidlig ennå)!

Burde ikke lest epikrisen fra det siste dyrlegebesøket til Gizmo en gang til, den river opp igjen i savnet og sorgen…kjenner jeg begynner å bli klar for å få en valp i huset igjen, så krysser fingrene for at Gullit(Gizmos datter) kan få et kull med minst èn hanne om ikke så lang tid. Helt greit med bare to hunder ei stund også, men jeg kjenner en del på at det ville vært fint og fylt tomrommet etter Gizmo med en liten tass som kanskje har noen av Gizmo sine gener i seg, men som ikke trenger å tillegge seg Gizmo sine mange «uvaner». Vet at han aldri vil bli som Gizmo uansett og vil aldri kunne erstatte Gizmo, men kanskje fylle et veldig sårt tomrom som har oppstått her i huset de siste ukene. Husker hvordan det var da Elliot var liten, han var vår første valp, og veldig spesielt å oppfostre en hund fra valp til voksen hund. Det vil jeg gjerne oppleve igjen, for det er alltid ei fin tid. Både Gizmo og Sunny kom hit da de var voksne, Elliot er den eneste vi fikk mens han var på valpestadiet, og han vil for alltid være valpen vår, selv om han er en voksen hund på 5 år. Likevel er jeg klar for en ekte valp igjen, helst en kremfarget en med litegrann Gizmo-gener i seg(trenger ikke ha alle), og selvsagt en som Line kan kose seg med i utstillingsringen, for jeg vet at det var et stort tap for henne å miste den eneste utstillingshunden sin. Så jeg sier som Lille Eris:
Jeg vil ha en liten hund!

Ja, da er denne kvelden og natta straks kommet til veis ende…har hygget meg med Rita og Husker du i natt, selvsagt har jeg fortsatt følt både vemod, sorg og savn, men jeg føler det har gått litt bedre ikveld enn det gjorde i går…om jeg ikke har fått Gizmos bortgang direkte på avstand ennå, så har jeg ihvertfall fått fordøyd inntrykkene og tankene litt bedre enn jeg hadde i går. Nå ser jeg bare fram til å dra til Follebu om noen timer og tilbringe litt tid hos svogeren min der oppe, også får jeg håpe morgendagen kanskje går enda et hakk lettere enn det tirsdagen har gjort. Jeg har tatt meg selv mange ganger i dag i å si navnet Gizmo inni meg støtt og stadig, har tenkt på små ting jeg husker ved ham, og Line og jeg har også pratet mye om små minner, rutiner og episoder som vi opplevde daglig de årene Gizmo var her. Det har vært godt å dele sånne ting med hverandre i dag og jeg syns det er en viktig del av sorgprosessen etter å ha mistet en så nær «venn» gjennom nesten 8 år. Om noen tenker at «det er bare en hund», så har de neppe hatt en hund som de i tillegg har opplevd å miste. Det er en helt spesiell opplevelse å ta farvel med menneskets beste venn etter så lang tid sammen, det gjør noe med meg som menneske, akkurat som om det var en far, en bror eller et barn som hadde gått bort…jeg har opplevd begge deler og må ærlig innrømme at sorgfølelsen er akkurat den samme, enten man mister et menneske i sin nærhet eller man mister et dyr. Jeg har kjent på sorgen av begge deler og ser ikke den helt store forskjellen. Det var så klart utrolig vondt å miste dattera mi i 2000, men det er ikke noe mindre vondt å miste Gizmo. Man skal ikke sette ulike tilfeller av sorg opp i mot hverandre, og si at den sorgen er verre enn den sorgen…den er rett og slett vond uansett hva eller hvem man sørger over. Sorg er en følelse, akkurat som angst, glede og lengsel. Hva man sørger over, hva man gleder seg over og hva man lengter etter er ikke så viktig, det er følelsen som teller og den kan være like overveldende uansett hva som er årsaken. Så med de ordene så går jeg snart til sengs, og takker nok en gang for all omtanken jeg har mottatt på Facebook også i dag. Varme ord, hjerter og medfølelse er gull verdt i en sådan stund. Så takk alle sammen, dere er også gull verdt!

Vår lille pomeranian-gutt Gizmo reiste inn i hundehimmelen ikveld like før klokka 21. Turen til Eiker Dyreklinikk forrige uke ble dessverre skjebnesvanger for lille Gizmo som pådro seg en alvorlig hjerneskade etter at han sluttet å puste under narkosen da han skulle trekke tenner. Det var ubeskrivelig vondt å ta farvel med lille «Gizzefanten» min ikveld, det var uvirkelig å se han ligge der livløs på bordet hos veterinæren da han fikk den siste sprøyta. Han var en glad og livat gutt, han er den eneste hunden jeg har sett som har smilt til meg ved å trekke opp overleppa og vise litt av tennene…det var hans måte å smile og vise glede på. Han var også veldig flink på utstillinger og vi har haugevis av sløfyer på veggen her som alltid kommer til å minne oss om Gizmo. Han ble 10 år og 7 måneder, så han var en godt voksen hund, men likevel altfor frisk og livsglad til å forlate livet nå. Man kan gjøre seg mange tanker om hvordan vi kunne unngått at dette skulle skje, men jeg tror rett og slett bare det var skjebnen som ville det skulle bli slik.

For første gang i mitt liv har jeg ikveld kjent på sorgen av å miste en hund…den er mye verre enn jeg hadde forestilt meg, og jeg vet jeg skal oppleve det samme minst to ganger til med de to hundene vi har igjen, men jeg orker ikke ta de sorgene på forskudd nå. Men at hunden er menneskets beste venn er det ingen som helst tvil om. Og når hunden i tillegg har en så unik og spesiell personlighet som Gizmo så gjør det ekstra vondt den dagen man må ta farvel med sin firbente venn.

Jeg vil med dette lyse fred over Sunline Gizmo sitt gode minne, og jeg håper han har det godt dit han har kommet nå og kanskje allerede fått treffe igjen sin gode venn Roy, som dro avgårde til de samme evige jaktmarker for noen år siden. Jeg vil aldri glemme deg Gizmo, og selv om jeg alltid har vært like glad i alle hundene våre, så kommer jeg nok ikke utenom at det var du som var «favoritten» min og som jeg hadde et ekstra tett bånd til. Hvil i fred lille vakre vennen min, du spredde mye glede rundt deg de snaue 8 årene du var hos oss, og jeg vil takke deg ærbødigst for alle de gode minnene jeg sitter med igjen etter deg! Du var helt spesiell og vil for alltid ha en stor plass i pappas hjerte!

Torsdag 23.juli ble det tur til Eiker Dyreklinikk på Krokstadelva for å trekke noen løse tenner på Gizmo og ene valpen til svogeren min. Det hele ble en fin og koselig tur helt til vi fikk telefon fra klinikken mens de jobbet om at Gizmo hadde holdt på å stryke med på grunn av narkosen, siden han plutselig hadde sluttet å puste, men de hadde klart å redde ham i siste liten med manuell pustehjelp og adrenalin rett i blodet. Rett og slett en skremmende opplevelse, men vi er glade for at vi fikk beskjeden i etterkant, etter at han hadde blitt reddet. Ellers ble det litt handling på Rusta og en stor dyrebutikk som ligger vis a vis dyreklinikken, og det ble middag hos McDonalds før vi hentet hundene og satte kursen hjemover igjen. Her kan dere se noen bilder jeg tok i løpet av turen, ingen store blinkskudd kanskje, men likevel noen snapshots som ble tatt både i fart og utenfor bilen. Koselig med en tur på nye trakter iblant, nå hadde jeg vel kjørt det meste av veien tidligere, men selve Krokstadelva var et nytt bekjentskap for meg. Forøvrig sparte vi 4000 kroner på å trekke tenner hos Eiker Dyreklinikk istedetfor å gjøre det på en av de lokale dyreklinikkene her vi bor, så det er et lite tankekors at det er prisforskjeller på over 100% mellom de ulike klinikkene. Her tror jeg Konkurransetilsynet og myndighetene har en jobb å gjøre i forhold til å standardisere prispolitikken hos norske veterinærer, men det er en helt annen historie igjen…

Her var vi på vei inn i Jevnaker…

Og vips, så hørte vi plutselig på NRK Østafjells…

Her passerte vi Tyristrand, og jeg prøvde febrilsk å få tatt bilde av det jeg trodde var Utøya, men som viste seg å være naboøya, nemlig Frognøya.

Og her ser dere da Frognøya, og et stykke bakenfor ligger altså Utøya, men den vises ikke på bildet…

Endelig skimter vi Hunndalen, og dermed er vi straks hjemme…takk for turen!