I denne historien har jeg tenkt å fortelle litt om de fineste ferieturene jeg har vært på gjennom mitt hittil 46 år lange liv. Pr i dag lider jeg dessverre av en utstrakt reiseangst, så jeg har ikke vært på noe som minner om en ferietur siden 2010. Så denne oppsummeringen av min reisevirksomhet kommer til å strekke seg fra siste del av 70 tallet, som er så langt tilbake jeg kan huske, og fram til et stykke utpå 80 tallet – mer rekker jeg ikke, da jeg har så mye å fortelle.

Det første jeg husker av ferieturer er nok en tur til Karlstad i Sverige på siste halvdel av 70 tallet, hvor jeg var med foreldrene mine og noen naboer av oss på besøk til noen slektninger av disse naboene som bodde i ei blokk i sentrum av Karlstad. Men, siden det var et par elementer ved denne turen som jeg husker som veldig negative, så kommer ikke denne turen opp til kategorien «mine beste ferieturer» – så jeg hopper istedet til mitt første bekjentskap med hytte- og setergrenda Bøgaset, som ligger i Rukkedalen like vest for Nesbyen sentrum i Hallingdal. Den første turen husker jeg imidlertid lite av, annet enn at vi bodde på ei ganske lita hytte som het Furuhaugen, og at ene mi tanta mi var med oss. Men om vi går fram til enten 1979 eller 1980, så var vi også på tur til Bøgaset igjen, da sammen med ei annen tante av meg og ene søskenbarnet mitt. Ole Tom. Og det var en artig og hyggelig tur. Det er to ting som fortsatt sitter igjen i minnet mitt fra denne turen, som vi forøvrig tilbrakte på ei hytte som het Lyngbu, og som lå et lite steinkast fra tidligere nevnte Furuhaugen – og de to tingene er at Ole Tom lærte meg å bygge papirkurv/søppelbøtte nettopp av skrivepapir, som han bygget opp og teipet sammen i ene hjørnet av køyesenga som han og jeg hadde fått tildelt. Det var noe av det første vi gjorde da vi ankom hytta en regntung julidag enten i 1979 eller 1980. Og den andre tingen jeg husker godt, var at vi spiste Dinner frikadelleboller, som var en populær hermetisk matrett på den tida, litt i likhet med Joika, men ikke med reinsdyrkjøtt. Også spilte vi Yatzy – MYE Yatzy!

Jeg hopper nå fram til sommeren 1981, da jeg hadde gjort unna det første året på barneskolen. Under det året hadde jeg fått meg ei fadderjente i 6.klasse som jeg attpåtil hadde blitt forelska i, tidlig utviklet som jeg var i følelseslivet. Så lykken var stor da hun fikk lov til å bli med oss til Nesbyen sommeren 1981. Hun og jeg fant på mye gøy, jeg har sågar også et bilde et sted av at vi ligger i senga og koser, så vi var faktisk ganske romantiske av oss, til tross for at jeg var 7 og hun var 12. Det jeg husker best fra denne turen var at jeg kjøpte meg Demp-stift som skulle lindre myggstikk, og at fadderjenta mi, som het Randi, ble dritsur da hun hadde vært i Nesbyen sentrum og kjøpt en plakat på bokhandelen som hun trodde var av et rockeband hun digget, men da hun pakket den opp viste det seg at den var av ei ballettdanserinne som ble kalt Ballerina.
En ting til jeg husker godt, var at hun lærte meg forskjellen på å gå som kjærester og å gå som mann og kone. Førstnevnte var ved å holde armene rundt ryggen på hverandre, mens mann-og-kone varianten var å gå arm i arm. Så hun ga meg faktisk mitt livs første innføring i temaet samliv og parforhold(der kom hun foreldrene mine i forkjøpet…)

Alle disse Nesby-turene mine sist på 70 tallet og først på 80 tallet var også sterkt preget av sauer, da det var beiteområde for sauer rundt hytteveggene våre. Så jeg ble veldig glad i sauer på den tida, på ene turen fant jeg meg sågar min egen sau hvor jeg lærte meg nummeret han hadde på øremerkinga si, slik at jeg kjente ham igjen fra gang til gang. Så den sauen døpte jeg Jonathan, tydelig inspirert av Thorbjørn Egner.

Nok om Nesbyen, selv om jeg gjerne skulle fortalt mer. Nå går vi fram til sommeren 1984, da jeg var på min desidert beste ferietur noensinne. Og den turen gikk til Sørlandets hovedstad, Kristiansand. Der er minnene så mange at jeg bare må gjøre en kort oppsummering av de tingene jeg husker best. Vi bodde ihvertfall hos et vennepar av foreldrene mine, som de hadde feriert hos tidligere før min tid, men også en gang da jeg var så liten at jeg ikke husker det. Men venneparet tok ihvertfall imot oss med åpne armer da vi kom på besøk igjen i 84, husker jeg fikk servert en bolle med jordbær nesten før vi rakk å komme inn døra. Vi bodde i 2.etasje på gården deres, som lå på Oddernes i utkanten av Kristiansand sentrum, den het nærmere bestemt Tobienborg, for dere som er lokalkjente. Jeg tror vi var der i to uker, og noe av det jeg husker er mye fint vær, utflukt til to campingplasser i nærheten, først Roligheden Camping, som foreldra mine døpte til Uroligheden, og deretter Hamresanden som lå litt lenger utenfor byen igjen. Sistnevnte sted klarte jeg kunststykket å skjelle ut en badevakt til tross for at jeg bare var 10 år den sommeren…

Jeg husker selvsagt turen til dyre- og fritidsparken, hvor jeg fikk hilse på selveste Julius, ihvertfall se ham på nært hold. Jeg fikk prøve en morsom skytebane, jeg fikk prøve bobbanen i parken og jeg fikk se ingen ringere enn Hanne Krogh på nært hold, ihvertfall var pappa bombesikker på at det var henne som satt i amfiet ved teaterscenen der. En ting jeg husker skuffet meg veldig, var at jeg aldri klarte å oppspore kenguruen som etter sigende skulle finnes et sted i parken.

Og foruten dyreparken, så er det nok turen til den flotte parken Ravndalen jeg husker aller best og som jeg fortsatt ser for meg som en av de vakreste naturperlene jeg noengang har opplevd. Rett og slett en fantastisk tur på alle måter. Jeg ble også vitne til en dramatisk brann i en bygård i Kvadraturen i sentrum av Kristiansand og en veldig spesiell panteautomat, som var laget til av et gammelt kassaapparat, tydeligvis en hjemmesnekret konstruksjon, i en butikk som lå rett i nærheten av der vi bodde. Så der elsket jeg å pante flasker, da denne innretningen fascinerte meg skikkelig. For ikke å snakke om fruktvekta, hvor jeg ble vist den tilliten å selv få trykke ut egen etikett og klistre på fruktposen jeg hadde fylt opp med epler, bananer eller gudene vet hva. Dette var det jo mye av på Gjøvik på den tida også, men også vekta var noe spesiell i denne butikken, forøvrig den samme matbutikken som også hadde den spesielle panteautomaten. En annen opplevelse som gjorde inntrykk på denne turen var da vi fikk være med familien til de vi bodde hos til sønnen og hans families landsted i Søgne, hvor jeg fikk være med å kjøre båt uti den sørlandske skjærgården. DET var et minne for livet som også er årsaken til at Sørlandet er og blir mitt store favoritt-reisemål i vårt eget land. Og apropos båtturer: Jeg fikk i tillegg være med den eldre mannen i huset der vi bodde ut i båt rett utenfor sentrum av Kristainsand, og der prøvde jeg fiskelykken og fisket opp en BLÅ fisk av alle ting – den så dog såpass tvilsom ut, så av frykt for at den skulle være giftig, så ble den kastet uti sjøen igjen. Men morsom var den!

Nå hopper vi til sommeren 1986. Den sommeren var jeg på tre flotte ferieturer, først på hyttetur i Tisleidalen i Valdres, deretter på biltur til Tjørull i Telemark med flere slektninger, og ikke minst mitt livs første sydentur til Gran Canaria.

Telemarksturen bød blant annet på en skikkelig heftig forelskelse for min del, for vi var nabo med to søte jenter fra Nøtterøy på motellet vi hadde leid på Tjørullkroa rett utenfor Treungen i Telemark. Gry og Elisabeth het jentene, og det var nok Gry jeg falt mest for, men jeg syntes også Elisabeth var riktig så søt, der de gikk i matchende rosa joggedresser som var så populære på den tida. Jeg kom i kontakt med dem, og pratet en del med dem, men noe romantikk ble det dårlig med, selv om jeg var veldig «mo i knea» etter begge to.

Andre ting jeg husker fra Telemarksturen i 86 var dagsturer til Drangedal og til Fyresdal, og i veikanten rett ved kroa vi bodde på fant vi faktisk moltebær bare få meter fra asfaltkanten, så det ble så vi plukket litt av dem innimellom. Og jeg husker også hvor idyllisk det var å gå tur langs vakre Tjørullvannet på kveldene og speide etter beveren jeg hadde lest skulle ha tilhold der. Men jeg fikk dessverre ikke se noe bever på de dagene vi var der.

Siste turen jeg velger å omtale i denne historien er sydenturen senere på sommeren i 1986. Da fikk jeg kjøre fly for første gang i mitt liv, den gang var jeg bare 12 år, og hadde ikke vett til å  ha flyskrekk, slik jeg har i dag. Flyturen gikk med en Boeing 767 fra Braathens Safe, det var en STOR opplevelse bare den. Og på Gran Canaria bodde vi på et hotell helt nede ved Maspalomas-ørkenen som het Santa Monica. Vi var der ei uke, og på den tida fikk vi flere gode venner på hotellet som vi omgikk mye med der nede. Vi var på restaurant sammen, vi var på bowling sammen og vi hadde hyggelige sammenkomster på kveldene på hotellrommene våre. Bowlingen var jo et kapittel for seg selv, siden ingen av oss hadde bowlet før. Mamma skjønte ikke helt prinsippet med at man skulle kaste bowlingkula bortover banen, så hun kastet den rett og slett inn i samme hull hvor den kom opp igjen etter å ha blitt kastet til enden av banen. Husker at den ene karen vi ble kjent med der nesten klemte i filler fingrene sine da han måtte grave ned i den ballmaskina for å få ut igjen kula som mamma hadde stappet nedi der – men det endte nå godt det også.

Andre ting jeg husker fra den første sydenturen min er mitt første møte med høye bølger, som jeg syntes det var veldig gøy å leke i, men hvor jeg samtidig visste å passe meg, ettersom pappa hadde vært nedover en tur tidligere uten mamma og meg og kunne derfor lære meg litt hvordan jeg skulle ta imot bølgene og la dem rulle over meg, uten at jeg skulle drukne eller ta skade på andre måter. Og selvsagt ble det også mye bading i bassenget på hotellet innimellom alt det andre vi opplevde. Tar jeg også med besøket i fugleparken Palmitos Park hvor vi blant annet så på show med papegøyer som gjorde diverse kunster, så var dette en skikkelig vellykket og begivenhetsrik tur som også ble starten på en lang serie med nesten årlige sydenturer videre utover 80 og 90 tallet. Jeg var jaggu blitt sydenfarer jeg også, og når jeg tenker tilbake så savner jeg disse sydenturene våre veldig, på tross av angsten jeg sliter med i dag og som gjør det ganske utenkelig å skulle foreta lignende utenlandsturer i dagens situasjon.

Jeg ser nå at jeg bare har pirket i overflata på mine beste ferieturer, så jeg tror nesten jeg må skrive en oppfølger ved en senere anledning, hvor jeg tar for meg ferieminnene fra slutten av 80 tallet og fram mot voksen alder – men det får bli en annen gang. Her har dere ihvertfall fått et lite innblikk i noe av alt det fine jeg opplevde i barndommen min da det var sommerferie, og mamma og pappa tok meg med på tur. For det var de flinke til, og det gjorde vi ofte, så all honnør til dem begge for for det, selv om de dessverre ikke kan lese dette.

Jeg er faktisk en reisevant gutt, på tross av at det nå er 10 år siden jeg var på noe som kan minne om en ferietur. Og om jeg ikke reiser nå lenger, så lever jeg likevel fortsatt på de gode minnene fra en svunnen tid…

Jeg fikk i 9 års alderen mine første tics, og først i 18 års alderen fikk jeg endelig en diagnose på det, nemlig Tourettes syndrom, noe som var en stor lettelse og befrielse. Endelig kunne jeg sette et navn på alle rykningene i hodet mitt, all veivingen med armene og all himlingen med øynene – for ikke å snakke om alle ulydene som kom ut av munnen min i form av kremting, smatting og klikking. Og endelig kunne jeg lange ut mot de som hele tiden sa til meg: «Slutt og nikk!». Ja, for det var det jeg fikk høre gjennom hele barndommen, at jeg måtte ta meg sammen og ikke gjøre så mye rare ting med kroppen min. Av den grunn fikk jeg av enkelte slektninger tilnavnet «Nikker’n», noe som riktignok ikke var ondsinnet, men heller et morsomt og spøkefullt kallenavn som jeg også tok til meg med stolthet – sikkert mye fordi jeg var fan av TV-serien «Nikkerne» på NRK på den tida. Og det ble spøkt mye rundt ticsene mine i barndommen, siden ingen visste, ikke engang jeg selv, at dette ikke var viljestyrt og at det faktisk fantes midler som kunne dempe symptomene.

Jeg var hos en barnelege på sykehuset allerede som 9 åring da jeg begynte å himle veldig med øynene under en ferietur vi var på på Tonsåsen sommeren i 1983. Så foreldra mine reagerte veldig og fikk ordnet time til meg hos barnelegen – men dessverre gjorde han ikke stort annet enn å sjekke testiklene mine, og de hadde jeg jo ingen tics i – og jeg fikk ingen annen hjelp enn beskjed om at det sikkert var en fase som jeg kom til å vokse av meg.

Det ble ikke gjort så mye mer med disse tingene videre oppover i oppveksten, men jeg hadde noen timer hos PP-tjenesten på Rådhuset på Gjøvik sammen med foreldrene mine, med samme beskjed om at jeg kom til å vokse det av meg.

Så endelig, da jeg var i 18 års alderen så fikk jeg av en eller annen grunn time hos fastlegen min, men husker ikke hva som var grunnen til at jeg oppsøkte ham, om det kun var for ticsene, eller om ticsene bare ble brakt på bane i samme slengen. Uansett, jeg hadde ikke sittet mange minuttene inne hos fastlegen før han kunne slå fast at dette temmelig sikkert var noe som het Tourettes syndrom og som var en relativt vanlig tilstand hos mange barn, men som samtidig også ble beskrevet som en sjelden nevroligisk tilstand. Så det hele endte med at jeg ble satt på medisiner med en gang, samt at jeg ble henvist til en nevrolog på sykehuset på Lillehammer for videre utredning. Og dermed begynte jeg å spise Haldol, et veldig gammelt og i dag temmelig avleggs legemiddel som i utgangspunktet ble brukt på eldre, psykotiske pasienter, men som også viste seg å ha en god effekt på pasienter med Tourettes.

Nå skal jeg ikke legge ut om alle de ulike medikamentene jeg har testet ut mot Tourettesen min, men da jeg begynte med Haldol rundt 1991-92, så merket jeg raskt at den hadde en merkbar effekt. Så jeg gikk på Haldol ganske mange år, fram til jeg fikk en del plagsomme bivirkninger som gjorde at legen valgte å teste ut et annet preparat. Og for å ta dette litt kortfattet, så testet jeg sikkert ut en 3-4 ulike preparater i årene som fulgte, men det som viste seg å ha den beste effekten var noe som het Orap, så det har jeg brukt i to perioder, først en periode på 90 tallet og nå senest fra 2005 og de siste 15 årene fram til i dag. Et preparat som ikke er offisielt tilgjengelig i Norge, så jeg får det på såkalt registreringsfritak med vedtak fra NAV.

I 1999 ble jeg også uføretrygdet, dels på grunn av Tourettes, men også på grunn av litt andre sammensatte psykiske plager, og i dag lever jeg greit med både Tourettes og de andre lytene mine, selv om jeg har mine helt tydelige begrensninger i hverdagen i forhold til folk flest. Om det skyldes Tourettes, angst eller andre ting er uvisst, men det er mange ting jeg fint klarte å gjøre da jeg var yngre, som jeg ikke makter nå lenger. Men det som berører Tourettes’en mest direkte, er nok hovedsaklig de ticsene og tvangshandlingene som fortsatt henger igjen, selv om medisinene fjerner de mest uttalte og plagsomme ticsene jeg hadde i perioder tidligere i livet. Da jeg var på mitt verste på 90 tallet og litt utover 2000 tallet kunne jeg til tider ha så sterke tics at jeg ble helt utslitt og kunne ligge utmattet og fortvilet i senga for å prøve og puste ut litt mellom slagene. Jeg gikk riktignok på medisiner da også, men de hadde minimal effekt, så mye forandret seg da jeg i 2005 igjen fikk mulighet til å spise Orap igjen, etter å ha fått godkjenning fra både lege, legemiddelverk og NAV om å få disse på blå resept og registreringsfritak. Så uten Orap’en min aner jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært i dag. Orap er min beste venn i hverdagen, og min store skrekk er at den skal bli borte fra markedet for godt, noe jeg håper den ikke blir. Orap har gitt meg økt livskvalitet, så jeg får ikke takket det preparatet nok.

Å leve med Tourettes i dag går egentlig veldig greit, så lenge jeg kan legge opp hverdagen min etter den til enhver tids gjeldende dagsform og jeg slipper å presse meg for hardt samt legge inn for mange gjøremål og avtaler på en og samme dag. For får jeg for mye hengende over meg samtidig, så kommer angsten og tar knekken på meg, samt at ticsene også kan fortsterkes i situasjoner hvor jeg må legge litt ekstra press på meg selv. Så slike situasjoner gjør jeg alt jeg kan for å unngå. Og slike hensyn hadde selvsagt ikke vært mulig å ta hvis jeg hadde vært i full jobb, så uførevedtaket jeg fikk i 1999 har også vært med på å bedre livskvaliteten min betraktelig. Ikke bare økonomisk, men også på det praktiske, det helsemessige og trivselesmessige plan. Alt ble bedre den dagen jeg kunne legge opp livet mitt etter dagsformen og mine egne personlige begrensninger, uten press på meg til å være på en arbeidsplass sammenhengende i 8 timer hver dag. Ja, det er for meg helt utenkelig å måtte være i en jobbsitusasjon i så mange timer i dag, jeg holder kanskje ut 2-3 timer med oppgaver som er fysisk krevende, ofte ikke så lenge heller. Og selv om dette kanskje ikke kun er relatert til Tourettes-diagnosen, så er det likevel relevant å ta med det i denne historien også.

En liten oppsummering tilslutt: Tourettes er noe jeg må leve med livet ut, noe jeg har vært inneforstått med hele tiden og som jeg ikke har noen problemer med å forholde meg til. Og hva de rene ticsene og andre symptomene jeg har på Tourettes angår, så er det medisinene mine som gjør at disse er temmelig overkommelige å leve med. Ticsene blir verst når jeg er sliten og har vært oppe i mange timer, men ofte kan jeg være nesten symptomfri, slik jeg føler det selv, selv om de som går inn for å studere meg grundig garantert vil kunne finne diverse tics og uregelmessigheter i motorikken min som «friske» folk ikke har. Og det er helt greit for meg at noe av det vises utenpå, for jeg har med årene fått et veldig avslappet forhold til diagonsen min og selvironien min har nok også bare økt på i styrke med årene. Tourettes’en er en del av meg, den er en del av min personlighet og av min identitet. Og jeg er også ganske sikker på at en del av mine kreative evner kan jeg også tilskrive Tourettes, da det sies at kunstneriske og kreative evner ofte følger med det å ha Tourettes. La oss kalle det en av frynsegodene man har ved å være bærer av en slik diagnose.

Da har dere fått vite litt om hvordan det er å leve med Tourettes. Og jeg må si jeg er uhyre takknemlig over å «bare» ha Tourettes, framfor en diagnose som ville gjort meg kanskje både invalid og smertefull. Ja, jeg må si at skjebnen har vært snill mot meg, som «bare» har gitt meg Tourettes! Alternativet kunne vært så mye, mye verre.

Bading – hvilket vakkert og besnærende ord. Og mye bedre enn dusjing! Joda, jeg er en badekar, eller en badenymfoman, som jeg liker å kalle meg i lystig lag. Jeg har alltid likt å være nedi vannet, men har aldri likt å la vannet renne over meg. Derfor liker jeg mye bedre å bade enn å dusje. Dessverre har vi ikke noe badekar i heimen, så bading er forbeholdt sommermånedene og da utendørs og helst i Mjøsa, som er mitt badeparadis.

Bading har jeg egentlig elsket siden jeg var ganske liten, og har alltid følt en tiltrekning til vann. Da jeg var barn var det nesten som å komme til syden da jeg fikk ble med foreldrene mine ned til Mjøsa. Det er ikke bare badingen i seg selv som har tiltrukket meg i alle år, men det å være i nærheten av et stort vann, det har alltid gitt meg fred i sinnet og en god, nesten litt sitrende følelse. Og den ultimate nytelsen er selvsagt når jeg får kommet meg ut i vannet og får «hælt» meg, slik at jeg kan legge hele mitt legeme ned i vannet og legge på svøm. Det er en nytelse som nesten kan sidestilles med en orgasme. Å svømme rundt i Mjøsa er det desidert beste jeg vet å gjøre på sommeren.

Jeg har jo mine helt klare favoritt-badesteder også, og dette er områdene både sør og nord for Mjøsbrua på Moelv. På nordsida har jeg den mye omtalte Moskogen, som står i fare for å bli rasert av nytt storsykehus, og på sørsida har jeg Møkkvika, eller Paradisbukta, som den ble kalt da det var naturiststrand der på 70 og 80 tallet. På sistnevnte sted er det ei nydelig og myk sandstrand, og i tillegg forholdsvis langgrunt med sandete bunn, så der er vannet ofte litt lunere enn det er midt ute i Mjøsa, da denne stranda, som navnet tilsier, ligger inne i ei bukt eller ei vik. Problemet med Møkkvika er at det ofte er mye folk der på de varmeste sommerdagene, og da skygger jeg banen og finner meg heller en annen strandplett istedet, hvor jeg kan være for meg selv og ikke være redd for at noen skal stjele verdisakene mine.

Men på nordsida av Mjøsbrua ligger nok stranda jeg foretrekker å benytte meg av, de gangene den er ledig. Den ligger i den delen av skogen som kalles Svartorholtet, og er en bitteliten strandplett med plass for maks 2-3 personer. Der ligger det to små strender ved siden av hverandre, den ene litt større og litt mer sandete enn den andre, og jeg velger som regel den minste av dem, så sant begge er ledige. Der er det litt mer steinete bunn enn i Møkkvika og dermed også litt mer kronglete og smertefullt å komme seg uti vannet, men likevel overkommelig i forhold til mange andre steder hvor det er helt håpløst å manøvrere seg uti. Også på denne stranda er det ganske grunt, ihvertfall ikke brådjupt, så det går fint an å vasse utover til vannet når livet og deretter legge meg ned i vannet og på svøm. Her har jeg også prøvd meg på nakenbad et par ganger, men pinglete som jeg er, så svømmer jeg med badebuksa i hånda i tilfelle noen plutselig skulle dukke opp…

Litt tilbakeblikk tilbake til min barndoms badebragder: På 80 og 90 tallet var jeg med foreldrene mine til syden nesten en gang i året, og da var også bading en viktig syssel for meg. Jeg var nok ikke så ivrig på å bade i sjøen der nede, da det var til dels høye bølger og håpløst å svømme, så med unntak av litt leking i bølgene de første turene mine, så holdt jeg meg hovedsaklig til bassenget på hotellet og svømte rundt der så ofte jeg kunne. Mamma og pappa pleide å si at jeg «bodde i bassenget», og det stemmer nok ganske bra, for så fort jeg hadde et ledig øyeblikk hvor foreldrene mine ikke skulle ha meg med ut på et eller annet, så var det nedi bassenget og legge på svøm. Det er en tid jeg savner, men pga at jeg har utviklet en sterk angst mot både flyvning og reisevirksomhet i voksen alder, så har bassengbading i syden blitt et tilbakelagt kapittel for meg.

Og angående bassengbading, så er ikke det like aktuelt her hjemme, selv om det finnes masse flotte bassenger innendørs. For der slår en annen særhet jeg har inn for fullt, nemlig motforestillingen min mot å dusje naken sammen med andre mannfolk. Det er noe jeg nekter å gjøre, da jeg ikke kan tenke meg noe kvalmere, eklere og kleinere enn å dusje sammen med andre menn. Nå har riktignok noen svømmehaller blitt utstyrt med private dusjnisjer, men disse har jeg ikke tatt mot til meg til å teste ut ennå. Så å bade/svømme i svømmehall har jeg ikke gjort siden ungdomstida, ihvertfall tilbake til da jeg var i 20 åra, sist var vel på Badeland på Raufoss hvor jeg var med eksen min og broren hennes. Og det var også siste gangen jeg dusjet sammen med andre menn. Jeg var riktignok såpass sta at jeg dusjet i badebuksa, selv om det egentlig ikke var lov. Men å vise meg i Adams drakt for andre menn er noe jeg rett og slett ikke får meg til å gjøre lenger, så det er helt uaktuelt. Savner nok iblant det å kunne bade og svømme i oppvarmet basseng på vinteren, men mine motforestillinger mot felles dusjing er dessverre sterkere enn trangen til å svømme. Så bading får jeg bedrive i juli og august, også får jeg bare lengte og drømme fram i mot sommeren igjen under årets 10 resterende måneder.

Da har dere fått et lite innblikk i min aller største lidenskap utenom musikk og radio, nemlig bading. Bading er som tidligere nevnt nesten som en liten myk orgasme for meg, og det gir meg en nytelse som ikke kan beskrives med ord. I skrivende stund er det straks mars, så nå begynner jeg snart å øyne starten på en ny badesesong igjen. Som regel blir det nok juli før jeg bader i Mjøsa, men når juni måned har vært ekstra varm, så har jeg også badet rundt St.Hans iblant. Som en liten sluttappell kan jeg si at dersom du ikke har noe forhold til bading, så vil jeg anbefale deg å teste det ut, enten du velger en offentlig svømmehall hele året, eller du velger havet, et tjern, en innsjø eller ei elv på sommerstid. Jeg tør påstå at bading og svømming er sunt og nyttig på mange måter. Det er godt for kropp og sjel, og jeg tør også påstå at det er helsefremmende. Så hva venter du på? Nøl ikke, men finn deg et vann, kast deg uti og legg på svøm!