I kveld braker det løs i Stockholm….endelig klart for del 1 av vårens vakreste eventyr. Ja, jeg snakker selvsagt om ESC, eller Grand Prix som vi nordmenn kaller det. Skal selvsagt ha med meg semifinale 1 også, selv om vi ikke er med før på torsdag. Må jo få med meg om mange av favorittene mine blir med videre, i tillegg til at det blir gøy å se låtene livefremført med fullt sceneshow og koreografi, selv om det er selve låten jeg vektlegger når jeg skal gi poeng. Så klokka 21 i kveld er det høytidsstemning her hos oss. Mine tanker går spesielt til vår alles store håp Agnete som virkelig er å ta av seg hatten for. Jeg har selv slitt med psykiske problemer for en del år siden og vet at det ikke er bare bare å stå i hele Europas søkelys med de utfordringene det medfører å være plaget med psyken. Ikke at jeg har stått i hele Europas søkelys selv, men vet hvor ille det er å slite med angst og lignende problemer, og da vet jeg at Agnete har det enda noen hakk verre enn jeg hadde på slutten av 90 tallet, for jeg hadde «bare» angst og ikke depresjon i tillegg. At ei ung jente med slike utfordringer velger å bli med på verdens største musikkonkurranse med alt det innebærer, er bare å ta av seg hatten for. At hun avstår fra pressekonferanser og annet mediekjør har jeg full forståelse for. Hun velger å vie all sin oppmerksomhet og krefter til sin innsats på scenen, og det er jo det som er det viktigste oppi alt dette, ikke å bli intervjuet om kjoler og kjærester og andre uviktige trivialiteter. Og blir det seier for jenta fra Nesseby på lørdag, så skal jeg jammen vurdere å henge ut flagget når jeg står opp på søndag. Heia Agnete og Heia Icebreaker!

Jeg har ikveld og i natt lyttet gjennom de 28-29 låtene som foreløpig er klare for Eurovision Song Contest og som i tillegg er tilgjengelige på Spotify. Jeg har plukket meg ut en rekke låter jeg syns utpeker seg positivt i mine ører, og her fikk jeg lyst til å dele disse med dere, for enkelhets skyld nevner jeg bare landene de kommer fra:

FRANKRIKE
RUSSLAND
SPANIA
LITAUEN
ISLAND
KYPROS
NEDERLAND
DANMARK
IRLAND
ØSTERRIKE
POLEN
SVERIGE

Her merker jeg meg blant annet at jeg hadde flere av de samme landene som favoritter også i fjor, men jeg tror det er første gang på lenge at jeg har likt låtene til land som Frankrike og Spania. Litauen, Island, Kypros, Nederland og Danmark er land jeg ofte har like låtene fra, så tydelig at de landene velger låter som ligger min egen musikksmak nært. Og skal jeg ellers favorisere noen land framfor andre på denne lista så må det bli Frankrike og Østerrike som blir mine helt klare favoritter blant de kandidatene jeg har hørt hittil. Norge har jeg av naturlige årsaker ikke tatt med i denne bedømmelsen, selv om jeg også liker vår låt utrolig godt i år. Her er det mange sterke låter, så det blir en spennende finale den 14.mai. uavhengig av hvem som går videre fra semiene og ikke. Bare Norge blir med, så skal jeg være fornøyd, men der tror jeg vi har temmelige gode odds med oss denne gangen. Får jeg viljen min så blir finalen i 2017 holdt enten i Paris, Wien eller Oslo…

Ser at visse arrangører feilaktig går ut og kaller dansefestene sine for «dansegalla» når de kun har ett band på scena. I mitt hode er dansegalla en betegnelse på et dansearrangement med minimum to band på scena, slik at musikken kan gå nonstop hele kvelden. Flere som er enige i den definisjonen av en dansegalla? Tydelig at mange håper på å trekke mer folk bare fordi de tar i bruk et litt mektigere ord om dansefesten sin. Sånt syns jeg rett og slett blir villedende markedsføring.

Jeg sitter her på berget og ser utover havet(ja, ihvertfall Mjøsa), en solskinnsdag i ferien min(ja, som ufør har man jo ferie året rundt),
i sommer skal jeg surfe, stå på vannski og bade(ihvertfall det siste), ja denne ferien tror jeg blir fin(men nå er det jo i kirka man tror da).
Forbi meg suser Andersen i sin cabincruiser(dæven, den må ha kosta flesk ja), med alle sine venner ombord(les: damer),
det kryr av jenter der i gjennomsiktige bluser(eller var det truser??), som Andersen ble kjent med i fjor(det var da det, og itte nå).
Den peneste av jentene tar av seg sin BH(hun var jo såklart den peneste så lenge hun tok av seg BH’en), og snur seg imot meg og sier:
Du si meg har du det bra, jo takk skal du ha(kan jo ikke annet si), det er så fint å være, sammen med deg kjære,
jeg gleder meg til middag, klokka to imorra(eller kan vi drøye den til klokka fire tror du?), vi har hatt det så fint, kanskje er det mer i gjære(ja, jeg håper jo på et lite nummer så klart), jeg dekker på med lys og røde roser(eller var det lyserøde roser?), og venter på at hun skal ringe på(håper inderlig dørklokka virker da….) DING, DONG!

Det har de siste dagene kommet oss for øre at Hellbillies velger å sensurere sin egen låt «På Ål Stasjon» ute på spillejobber på grunn av at ordet neger er brukt i teksten. Dette har fått debatten til å rase på sosiale medier, noe som er veldig forståelig. Vi ønsker oss vel ikke «Fru Johnsen»-tilstander igjen i 2015? Jeg mener ihvertfall at vi bør ha kommet lenger enn at vi skal sensurere oss ihjel på grunn av små bagateller og ord og uttrykk som var vanlig dagligtale i Norge for bare 20-30 år siden. Det sies i NRK P1 sin «Her og nå»-sending at det mest er de yngre generasjoner som reagerer på bruken av ordet «neger». Til det vil jeg si at hvis dere som er født på 90 og 2000-tallet har problemer med ordet neger, så kan jeg informere dere om at dette i alle år har vært et samlebegrep for folk som er vesentlig mørkere i huden enn oss nordmenn og som i hovedsak har sitt opphav i Afrika sør for Sahara.

Som Wikipedia skriver om ordet neger:

«Neger brukes oftest som betegnelse på mennesker med svart eller brun hud som opprinnelig stammer fra Afrika sør for Sahara.

Det synes som om ordet neger er kommet inn i språket fra portugisisk. Det er avledet av et ord med latinsk rot som portugiserne begynte å benytte på 1500-tallet om befolkningen sør ved Senegal, azenegues. Azenegues stammer igjen fra det latinske niger, som betyr svart. Det ord som romerne i oldtiden benyttet for mørkhudede afrikanere var imidlertid et annet, afer. Ordet neger er kommet til norsk fra fransk négre over tysk og dansk Neger. Ordet og bruken av det er i dag omdiskutert.»

Jeg klarer ikke å finne noe som helst som kan oppfattes som rasistisk i ordet «neger». Rasistisk blir det først i det man setter et negativt ladet adjektiv foran ordet neger, slik som «jævla neger», «stygge neger» osv. Skal man se slik på det så bør også svenskevitser være høyst rasistiske, men disse godtar vi uten å blunke. Skal vi velge å kalle det hele for en smule dobbeltmoral? 

Jeg skal ikke si noe mer om temaet nå annet enn å dele videoen til «På Ål stasjon» som i mine ører er en av Hellbillies sine aller beste låter noensinne. At de skal kutte ut en av sine aller mest populære og elskede låter er både synd og skam, og jeg håper de lytter til publikum og ombestemmer seg.

Jeg vil med dette vise min dypeste medfølelse overfor de etterlatte etter countrystjernen Liv Marit Wedvik, både hennes mann, hennes familie og ikke minst hennes venner, som jeg vet hun hadde mange av. Liv Marit var et frisk pust i norsk musikkverden, hun kom med mange sterke og gode plater på midten av 2000-tallet, og jeg fikk selv også gleden av å intervjue henne på radioen i forbindelse med en av de første platene hennes. Hun var ei solstråle og en sangfugl med nydelig stemme og en herlig sjarm og utstråling. Jeg har spilt musikken hennes på radioen en rekke ganger i mine programmer og det var med stort sjokk og sorg jeg leste at hun hadde gått bort i en alder av bare 45 år. Hun skulle hatt så mye mer og utrettet innen musikken og i livet generelt, men slik ble det dessverre ikke. Liv Marit var en artist og et menneske jeg hadde dyp respekt for, og jeg tror ingen hadde et vondt ord å si om henne som person. Jeg vil med dette lyse fred over Liv Marits gode minne, og jeg velger å hylle henne med en av de aller første innspillingene hun gjorde på plate, nemlig «De sista ljuva åren» hvor hun sang duett med dansemusikeren Geir Ødegården i 2000.
Hvil i fred vakre sangfugl!

Det er en stor glede for meg som i mange år har fulgt både plateserien Frem fra Glemselen og opphavsmannen Per Johan Skjærstad fra orkesterplass å kunne konstatere at den ærverdige plateserien nå har fått nytt liv i form av et eget konsertopplegg med Rita Engebretsen og Tommy Michaelsen. Selv om jeg gjerne skulle sett Helge Borglund oppi det hele også, så er det likevel en stor glede for meg å se at ihvertfall Rita er på banen igjen og at Tommy også har kastet seg med for å bringe de gamle skillingsvisene ut til det norske publikummet igjen. Opphavsmannen bak serien, Per Johan Skjærstad, gikk dessverre bort i fjor sommer, men jeg er sikker på at han også ville satt stor pris på det som Rita og Tommy nå har satt i gang. Jeg leste nettopp en veldig positiv anmeldelse i lokalavisa av en av konsertene som Rita og Tommy holdt på Dokka nå i helga og jeg skulle veldig gjerne vært der selv, men dessverre ble det ikke slik denne gangen. Anmeldelsen jeg leste bar ihvertfall preg av at dette var en positiv opplevelse og at de som var tilstede under konserten koste seg og hadde ei fin stund, selv om det så klart blir delt mange triste og tragiske historier når denne typen viser blir fremført. 

Selv har jeg jobbet nært på både Per Johan og visene fra serien de siste 14 årene ettersom vi fra 2000 og framover har presentert samtlige viser fra de 21 platene i serien i mitt radioprogram på lokalradioen på Gjøvik og etterhvert også på flere radiostasjoner rundt i landet. Gjennom vårt nære og utstrakte samarbeid under alle disse årene så har jeg fått et nærmest familiært forhold til Frem fra Glemselen-visene og derfor er det for meg en ekstra stor glede å se at visene nå er på vei ut til folket igjen, denne gang i liveversjoner. Jeg vet også at Per Johan de siste årene han levde hadde et sterkt ønske om at Rita Engebretsen skulle begi seg ut på veien med skillingsviser igjen, noe han dessverre ikke fikk oppleve, men jeg tror han ville blitt veldig glad og beæret hadde han visst at under ett år etter hans bortgang så har Frem fra Glemselen gjenoppstått med den ene av originalartistene i spissen.

Så en stor takk til Rita og Tommy for at dere har dratt i gang dette opplegget. Dette tror jeg veldig mange setter pris på og jeg håper folk som husker visene fra 70 og 80 årene vil kjenne sin besøkelsestid og ta turen ut på de stedene der Rita og Tommy skal opptre nå utover i 2015.

Ikke ofte jeg takker ja til utfordringer på Facebook, men denne utfordringen som gikk ut til alle på vennelista til Anders M. Tangen passet meg perfekt, der jeg blir utfordret til å fortelle om de platene som har betydd mest for meg opp gjennom livet og som jeg kan høre om og om igjen. Det er egentlig veldig mange jeg kunne tatt med her, men jeg har landet på disse:

Bygg Band – Med vaskebrett og bælj: Denne Oslogruppa bergtok meg for fullt på midten av 80 tallet, da søskenbarna mine på Dokka introduserte meg for bandet og denne plata, ettersom ene søskenbarnet mitt jobbet sammen med bassisten i Bygg Band. Her får vi cajunmusikk med norske tekster, men også noen på litt mer «uforståelig» språk. Dette er musikk som fenger og tekster som får en til å lytte litt ekstra, selv om det mest er snakk om humor og enkle temaer. Helt klart ei plate som fortsatt sitter friskt i minnet hos meg.

Schytts – Mitt hjärtas hamn/Dans Hålligång 14: Denne plata fikk jeg sansen for med en gang jeg hørte den, spesielt takket være noen få låter som «Farfars positiv» og den svenske versjonen av «Du ska få en dag i mårå» fra Prøysen. Plata ble jeg introdusert for da jeg jobbet i Radio 3 på Gjøvik da en av kollegene mine der ofte hadde med seg denne hjemmefra da han skulle ha sending. I senere år begynte jeg å lete etter et eksemplar av plata selv, men den var helt umulig å få tak i, så da den helt tilfeldig dukket opp i hylla hos en brukthandel på Gjøvik så var jeg ikke sen om å kjøpe den med meg. Ellers en meget god produksjon med den tidas vokalist Christer Oxenryd, en mann jeg virkelig savner i dansebandbransjen.

Busserulls – Hi-ha, jo galare jo bedre: Denne plata, eller rettere sagt kassetten, kjøpte jeg meg på slutten av 80 tallet og også her var det en spesiell låt som gjorde at jeg likte denne plata ekstra godt, nemlig den litt små-morbide sangen «St.Pauli Blues» om sjømannen som ønsket seg en litt spesiell begravelse da han døde. Denne kassetten spilte fetteren min og jeg om og om igjen i firmabilen hans da jeg var med ham på utplassering i 9.klasse. Så dette er også en av de platene eller kassettene som jeg har vært mest «glad i» opp gjennom årene.

Vazelina Bilopphøggers – 24 timers service: Denne kassetten hadde jeg dilla på da jeg gikk i 1.klasse på barneskolen i 1980. En klassekamerat av meg hadde denne som en stor favoritt som vi spilte om og om igjen da vi møttes etter skoletid. Min favorittlåt på denne debutkassetten til Totens store stoltheter var nok helt klart «Kjærlighet i brøttet», som fikk meg til å tenke på jenta i klassa som jeg var dypt forelska i på den tida. Tar med denne på lista også siden dette var kassetten som gjorde meg til nærmest blodfan av Vazelina Bilopphøggers.

Doodle Bugs – Beste: Denne kassetten kjøpte mamma og jeg i julegave til pappa jula i 1979, men det ble faktisk jeg som kom til å høre mest på den. Også denne kassetten er litt knyttet opp mot en av mine første forelskelser, ei jente som jeg falt skikkelig for nyttårsaften i 1979, da jeg bare var 6 år(hun var flere år eldre enn meg). Denne kassetten spilte jeg i bilen både til og fra nyttårsfeiring hos tanta og onkelen min dette året, og dette er en kassett jeg elsker den dag i dag og kassetten som gjorde meg til en stor tilhenger av Doodle Bugs og vokalist Åge Heltzen.

Håkon Banken – Jeg vil glemme: Denne kassetten må jeg også ha med, for dette var også en produksjon som virkelig gjorde inntrykk på meg rundt 1979-1980 dette også og som i likhet med forrige plate også egentlig var en gave til pappa fra mamma og meg. Her var det bare gode låter etter min mening men den låten jeg ble mest glad i her var nok «Ødemarks ro» som satte meg i en helt spesiell stemning, noe den gjør den dag i dag, og i likhet med platene fra Vazelina og Doodle Bugs så var dette også kassetten som åpnet øynene mine for Håkon Banken sin musikalske verden og gjorde meg til fan.
 

Kunne nevnt flere betydningsfulle plater i livet mitt også, men jeg velger å stoppe med disse i denne omgang.

Jeg kommenterte en av videoene på Dansefot Jukebox på Facebook-statusen min tidligere i natt, og fikk lyst til å kommentere en til her på bloggen, en video som også fanget min oppmerksomhet, nemlig den nye videoen til Heidi Briskodden Band…en sommerglad og artig video, med et band som oser av spillleglede og humør. Låten, som heter «På ferie», fenget bra og ga meg god dansefot, og omgivelsene videoen var spilt inn i tiltalte meg også. Artig når nyetablerte band og artister blir viet «airplay» i beste sendetid på Norges største TV-kanal, og denne gjengen tror jeg vi får høre mer fra i tida som kommer hvis jeg ikke tar feil. Heidi er ei flott og naturlig sangerinne, og jeg syns hun sjarmerer når hun synger og danser med mikrofonen i sin hånd. Nina Flaaseth i samme band er også ei sprudlende jente med trekkspillet sitt, hun gir bandet den lille ekstra piffen som skal til for at de skal bli lagt merke til såvel på skjermen som ute på lokalet. Trekkspill er et tøyelig begrep, sa Fleksnes en gang, og det hadde han jammen rett i, for det finnes vel ikke noe instrument man kan gjøre mer ablegøyer med enn et trekkspill. Så bare stå på alle gutta og jentene i Heidi Briskodden Band, dere er kjempeflinke hele bunten!

Syns Erik Forfod har et veldig godt poeng i sitt nyhetsbrev fra På Dansefot denne uka, der han ber festivalarrangører rundt i landet om å tenke litt nytt og slippe til litt nye band og artister, istedetfor å bruke opp igjen de samme bandene år etter år. Dette er også en av grunnene til at jeg selv har mistet mer og mer interessen for å dra på festival og at jeg heller foretrekker en god gammeldags dans på lokalet. Dette er helt klart noe å ta til seg både for arrangørene i Sel og i Seljord og sikkert en rekke andre også. Tenk litt nytt, vær litt kreative og slipp til nye krefter, slik at folk kan få oppleve noe nytt når de drar på festival og ikke bare de samme gamle, og etter min mening, kjedelige, bandene og artistene hvert eneste år. Jeg har også i år bestemt meg for å stå over de store dansefestivalene, og det av flere årsaker, men artistmenyen er en av dem. Sel har på mange måter vært flinke til å fornye seg litt fra år til år, men der ser jeg også mange av de samme gamle bandene på menyen nok et år, mens de nye tilskuddene kan jeg telle på ei hånd. Jeg vet at disse bandene er publikumsmagneter, men så lenge alle dansefestivalene blir mer og mer like hverandre, så er jeg redd disse festivalene vil utspille seg selv over sidelinja tilslutt. Stor honnør til Erik Forfod for at han bringer dette temaet på bane, for dette er noe jeg har tenkt på i flere år men som sjelden noen har turt å si noe om, i frykt for å skuffe eller såre de bandene som hvert år får lov til å opptre på festival, i tillegg til at altfor mange av oss er så trauste og tradisjonelle at vi kun bruker penger på band og artister vi VET at vi liker og aller helst der vi kjenner repertoaret fra A til Å og kan synge med på hver eneste låt. For min del føler jeg at jeg får mer valuta for penga ved å oppleve noe nytt, friskt og spennende… Derfor blir det verken Sel eller Seljord på meg i år heller, men muligens en tur til Lavvotunet på Dokka, der de har en spennende og rikholdig artistmeny denne sommeren med noe for enhver smak. Dette er en arrangør som tør å tenke nytt og kreativt, og likevel klarer de å få det hele til å gå rundt. Der er det mange som har noe å lære.