Livretten min er nemlig pizza, det finnes ikke noe bedre jeg kan spise enn nettopp det, og da både amerikanske og italienske fra de fleste leverandører. I gruppa «Pizzafolket» kan du bli med og snakke om favorittpizzaen din, vi kan tipse hverandre om spennede garnityr og gjerne dele bilder av pizzaer vi har laget og/eller spist. Rett og slett ei gruppe hvor vi kan gasse oss med deilig «matporno» og hygge oss sammen, kanskje noen får lyst til å møtes for et bedre pizzamåltid in real lige etterhvert også, mulighetene er mange.

For å joine gruppa, klikk deg inn via denne linken:

https://www.facebook.com/groups/295682781213551

Det jeg frykter mest her i verden er fremmedfrykten. Jeg frykter verken at muslimene skal overta Norge eller at muslimene skal overta uføretrygda mi. Frykter heller ikke at Norge skal bli overbefolket av innvandrere eller at vi skal blakke oss fullstendig på å ta imot fremmedkulturelle til landet vårt. Nei, det jeg frykter mest av alt er fremmedfrykten. Tenk på at både 2.verdenskrig og 22.juli i hovedsak var basert på fremmedfrykt og rasehat. Derfor er fremmedfrykten det jeg frykter mest av alt.

Jeg elsker vann, men ikke for enhver pris. Jeg elsker å være I vannet. Jeg elsker å være VED vannet. Men jeg liker ikke å være UNDER vannet, altså få vannet over meg. Med andre ord så hater jeg å dusje, hater å være ute i regnvær, men jeg elsker å bade. Elsker å svømme, gli bortover vannet, kjenne vannet dekke kroppen min, unntatt hodet, kjenne at vannet bærer meg uten at jeg detter under. Om sommeren trives jeg aller best når jeg har et vann eller en innsjø i nærheten. Jeg vil også ha et vann i umiddelbar nærhet når jeg skal kjøpe meg hus. Ikke nødvendigvis rett utenfor stuedøra, men en kortest mulig kjøretur så jeg enkelt og raskt kan oppsøke vannet på sommeren når jeg ønsker å bade eller bare være ved vannet. Ja, jeg elsker vann, selv om jeg hater å dusje. Slik er jeg.

Da er romjula straks over for i år og vi kan om snaut 25 timer skrive både januar og 2018. En GOD følelse både at jula er over og at 2017 er over. Nå kan alt bare bli bedre, så satser på at 2018 blir et spennende og godt år for både meg, mine og selvsagt for alle dere ande også. Både mamma, pappa og Sunny gikk inn i evigheten i 2017, og derfor vil 2017 stå som det mest spesielle og omveltende året i mitt 44 årige liv. Året da jeg måtte begynne og stå på egen ben, uten støtte fra noen «overordnede». Var selvsagt lærerikt og spennende å tømme og selge barndomshjemmet mitt, men det var også en omveltning for meg rent følelsesmessig og noe som også er med på å markere et klare epoke-skille i livet mitt. Om det blir et nytt hjem på oss i 2018 gjenstår å se, men jeg har ingen overhengende hast med å kjøpe hus siden vi har det såpass bra her vi bor i dag. Uansett blir nok HUS det store stikkordet for 2018, for jeg er ganske sikker på at vi kommer til å gå på visning i året som kommer, om vi ikke nødvendigvis kommer til å legge inn bud.

Ønsker det nye året hjertelig velkommen om snaue 25 timer, og ser fram til å finne ut hva de 365 blanke arkene jeg mottar fra skjebnen imorgen kveld skal fylles med. Spennende blir det, morsomt blir det, litt skremmende blir det, og det blir veldig interessant. Hurra for 2018!

Jeg har satt meg følgende forsetter og gjort meg følgende forventninger for 2018:

– Gå mer turer uavhengig av årstid.
– Spise mindre mettet fett og bli mer bevisst på kostholdet.
– Begynne og gå på visninger og kanskje finne oss et eget hus i løpet av året.
– Håpe på en varm og solrik sommer med mer bading og strandliv enn i 2017.
– Satse på mindre bilkjøring enn i 2017.
– Kjøre ukentlige direktesendinger på Facebook.
– Kanskje få programmene mine på enda flere radiostasjoner.
– Fortsette å lære valpen vår gode vaner og god «folkeskikk».
– Komme på lufta på TV Øst med innslag om radiovirksomheten min.
– Fullføre alle sesongene av Beverly Hills 90210.
– Nyte livet mest mulig uten å ha for store prosjekter hengende over meg.

Rart å tenke på at ikveld så driver alle nordmenn med akkurat det samme…de spiser enten ribbe, pinnekjøtt, torsk eller lutefisk, selvsagt med visse unntak, og alle har en haug med pakker midt i stua som skal pakkes opp innen kvelden er omme. De som ikke driver med dette blir sett på som litt annerledes. Men like fullt så skal disse menneskene også respekteres, og mine tanker går derfor ikveld til de som ikke spiser julemat eller åpner pakker. Det er disse menneskene som fortjener en ekstra tanke på en kveld som denne.

Da begynner det å lakke og li mot sengetid, og når jeg står opp i ettermiddag så er det bare 24 timer til vi drar til Follebu og 48 timer til vi skal sette oss til bords og gomle ribbe og medistermat. Ja, jeg teller veldig ned for tiden, og det kribler litt mer for hver time og hver dag som går. Jeg har heldigvis den samme, litt barnslige julegleden og forventningen inni meg som jeg hadde i barndommen, og det er en egenskap jeg er veldig glad for å inneha, selv om mange sikkert syns det er både fjasete og barnslig.

Men jeg har alltid blitt som et barn på julaften når pakkene ligger under treet og ribbeduften begynner å bre seg i huset. Det eneste jeg ikke får kjenne mer er den deilige duften av hjemmelaget surkål som bredte seg i huset den tida da mamma og pappa var i sine glansdager og mekket surkålen helt fra bunnen av, der pappa var smakemester som finjusterte surkålen med sukker og eddik på slutten av koketida, mens mamma tok seg av grovarbeidet. Den duften er et savn, men jeg har ingen planer om å pålegge verken meg selv eller de jeg feirer jula hos å lage surkålen fra bunnen av bare for å få den deilige duften i huset. Men om dere spør meg om den ultimate julelukten for meg, så er det helt klart lukten av hjemmelaget surkål, ingenting slår den.

Nå er det like før jeg ihvertfall skal innta det hellige ribbemåltidet som jeg avstår fra alle andre dager i året, bare for å få ekstra glede av det på julaften og 1.juledag. Jeg har ikveld så smått begynt å prøvesmake litt på alle de gode julesmakene, i form av pepperkakene fra Berthas, men resten av godsakene jeg har handlet til jul ligger alt sammen urørt og jeg akter å la det ligge i fred til vi kommer fram til svogeren min i Follebu på kvelden lille julaften, da kan det hende jeg letter på lokket på noen av varene, ihvertfall når klokka har bikket midnatt. Før det skal jeg hygge meg og avslutte hverdagen for denne gang med noe så hverdagslig som karbonadedeig og spaghetti i kveld, bare for å markere overgangen til julehøytiden så tydelig som mulig.

Nå er det like før kvelden er her, den store kvelden, så jeg kjenner jule-matlysten snart melder seg…den spesielle og litt ekstra sitrende matlysten jeg kun føler denne ene dagen i året. DET er en god følelse det! Bon appetitt folkens!

Fire dager igjen til jul – og jeg er i mål med alt av gaver, innpakket og klare til åpning om snaue 96 timer. Imorgen skal de store kassene med julepynt ned fra loftet, og i overimorgen skal også treet ned. Så blir det lystenning på kirkegården lille julaften før vi drar til Follebu på julefeiring på kvelden. Går fortere enn jeg aner nå, selv om jeg likevel er ganske avslappet og rolig her jeg sitter, med tanke på at det gjenstår en del «styr» her i leiligheta før vi kan kalle det jul. Men, etter ei økt imorgen og ei økt til på torsdag eller fredag, så bør det begynne å ligne jul i stua vår også. Mange styrer og ordner veldig gjennom hele desember, og har nesten alt klart allerede, men vi er av den gamle skolen fortsatt der vi skiller klart mellom advent og jul. Derfor vil ingen nisser se dagens lys hos oss før så tett innpå julehøytiden som mulig, i år den 20.desember, noe som jeg også syns er i tidligste laget, men med tanke på at Line skal ha en klippekunde på besøk med pommen sin her på torsdag, og vi drar på julefeiring lille julaften, så må vi fremskynde pyntinga med et par-tre dager. Samtidig som jeg begynner å kjenne den sitrende spenningen innfor julekvelden, akkurat slik jeg gjorde i barndommen(ok, LITT mindre sitring nå enn da…!), så kjenner jeg også på en litt befriende følelse av at om 13 dager så er det hele over og vi kan kalle det hverdag igjen. I barndommen var det en litt dyster og vemodig følelse når jula var over, men i dag er det en av de beste følelsene jeg har inni meg i løpet av hele året. Så jeg har det nesten slik at jeg har to ting å glede meg til på denne tida, først julaften 24.desember, og deretter hverdagen fra 2.januar. Så nå skal jeg kose meg med julefeiring et par dager, deretter blir det et lite og avslappende «julevakuum» i romjula, før jeg skal ha en kveld til ettertanke den 31,(litt ekstra ettertanke i år, naturlig nok), og deretter skal jeg glede meg til å gjenoppta mine ordinære gjøremål fra 2.januar. Jeg føler meg heldig over at jeg alltid føler en sånn glede og takknemlighet over hverdagene, siden det er de dagene vi har flest av. Mange lever og ånder for høytider, helger og ferier, mens jeg gleder meg like mye over hele året, og har heller en forventningsfølelse fram mot vår og sommer enn jeg har mot jula og «fræddan» som så mange andre stadig ser fram til. Forventning er viktig, men det er ikke bra å ha for mange forventninger over kort tid, slik at det blir så mange forventninger at det nesten bare blir mas og stress. Så selv har jeg èn stor forventning som varer fra oktober til april, og det er forventingen til en ny vår og en ny sommer. Og når januar kommer til gards, så er løpet omtrent halvgått for min del, og DET er beste følelsen som finnes. Kjenn litt på den følelsen dere også, og la den årlige «adventskalenderen» vare halve året og ikke bare i 24 dager…!

Ja, da er det 6 dager igjen til den største kveld på jord, nemlig julaften…en julaften som for meg kommer til å bli rimelig spesiell og kanskje den «rareste» julaften hittil i mitt 44 årige liv. For første gang skal jeg feire jul uten de to som satte meg til verden tilstede. Ja, jeg har jo såklart feiret julaften uten mine foreldre flere ganger før i livet, men de har likevel vært der, om enn bare i et annet hus og noen mil unna. Og jeg har alltid funnet en hvit konvolutt under treet med noen gule lapper i, ihvertfall de siste årene, pluss en konvolutt til fra Norsk Tipping med en 5 ukers Lotto og/eller Extra i. Begge disse konvoluttene vil utebli i år, men det er såklart ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg skal feire årets store familiehøytid uten det som var min opprinnelige familie, men heldigvis med min nye, lille familie, noe jeg er utrolig takknemlig for. Dette er jo også en del av strofen jeg har nevnt tidligere fra «Deilig er jorden», nemlig «slekter skal følge slekters gang». DET er en god tanke og min store redning denne jula.

Lille julaften skal jeg selvsagt på grava til mamma og pappa og tenne lys, første besøket på grava etter de begge ble gravlagt der, så det blir spesielt. Jeg har valgt å ikke besøke grava etter begravelsen til mamma, men heller gå dit lille julaften og la det bli mitt første besøk på det som ikke lenger bare er pappas grav, men derimot mine FORELDRES gravsted. Jeg vet ikke om gravsteinen har kommet opp igjen med begges navn ennå, men det kommer til å bli et rimelig spesielt syn for meg å se «Jorunn og Birger Neraasen» på samme stein. Uansett, lille julaften skal jeg tenne det første lyset for dem begge, og på julaften når vi har kommet til Follebu, så skal vi også der på grava til min svigermor og tenne lys for henne. Så bare disse to handlingene kommer til å bli ganske så spesielle og ekstra betydningsfulle for meg denne jula.

Men, når det er gjort, så skal vi kose oss med julemiddag vi tre tobente og ni firbente som skal feire jula sammen i år, og da skal jeg gjøre alt jeg kan for å nyte kvelden og det hyggelige selskapet, for man trenger ikke å være 20 til bords for å ha det hyggelig og komfortabelt. Gavedrysset senere på kvelden skal også nytes og verdsettes så godt jeg bare kan, selv om det kommer til å mangle to «viktige» konvolutter…ikke viktige pga innholdet, men viktige pga de som har fylt dem, låst dem og skrevet på dem hvert år. Så jeg føler meg temmelig sikker på at sorg og glede kommer til å gå hånd i hånd på søndag som kommer. Jeg skal sende varme tanker til mitt opphav på andre siden og det skal også være takknemlige tanker for alt de har gitt meg disse 44 årene jeg har vært på denne kloden. For uten mamma og pappa så hadde jeg jo ikke vært her, rett og slett. I tillegg så skal jeg også minnes våre kjære firbente som heller ikke er med oss lenger, nemlig Gizmo og Sunny. Og jeg bør vel også minnes både tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre som heller ikke er tilstede i livet mitt lenger, for ikke å snakke om min datter Anja-Renate som aldri fikk feire jul.

Men, når alt dette er sagt, så gleder jeg meg minst like mye til jul i år som jeg har gjort alle tidligere år. Jula blir annerledes i år, men jul er jul, og det er en høytid for godhet, glede og sosialt samvær, og DET vet jeg at jeg kommer til å oppleve også denne jula.

Takk til alle som fortsatt er rundt meg og bidrar til å føle meg elsket, verdsatt og sett. Dere vet selv hvem dere er!