Jeg har også et annet lite «problem» som jeg på en måte er litt stolt av, men som andre sikkert synes er jævla irriterende og teit av meg. Og det er min tendens til å henge igjen på 80 og 90 tallet i mange sammenhenger – tiden da det ikke fantes smileys og emojies, tiden da ungdommen prata så man forstod hva de sa, tida før all verdens teite forkortelser dukket opp, tida før folk begynte å maule rå fisk, you name it.
Ja, jeg er en fyr som ikke er overbegeistret over 2020-tallets trender, skikker og sjargonger. Jeg er en ihuga nostalgiker som i bunn og grunn syns det meste var bedre da JEG var ung, nemlig på 80 og 90 tallet.
Jeg skal gi deg noen eksempler:

Smileys og emojies, det er bannlyst i min hverdag, jeg bruker det ALDRI verken når jeg chatter eller når jeg skriver lengre tekster. I mine øyne er smilefjes og andre «tryner» bare med på å forsøple en tekst og gjøre den mer kronglete å lese. Så når jeg skriver er det kun vanlig tegnsetting som gjelder, det vil si punktum, komma, spørsmålstegn og utropstegn. Skal jeg understreke at noe er morsomt så skriver jeg «hehe» eller «haha», ikke noe fordømt smilefjes!

Forkortelser og moderne ungdomssjargong er også noe som får meg til å se rødt. Jeg mener at ord bør skrives slik de er, ikke forkortes for å gjøre teksten kortest mulig – det var nemlig noe som dukket opp da vi kun kunne skrive 160 tegn i en SMS og vi betalte ei hel krone pr melding. Den tida er over nå, så da syns jeg også vi kan legges SMS-språket på hylla. Det heter f.eks ikke «bhg» men barnehage, det heter ikke «bv» men barnevernet, det heter ikke «brb» men «er straks tilbake», det heter ikke «asap» men «så fort som mulig», det heter ikke «dd» men «du da» og det heter ikke «ons» men «one night stand» – ja, eksemplene er mange. Og hva med engelske låneord som sauses inn i det nydelige, norske språket vårt? Fullstendig bannlyst i min verden det også, selv om jeg en gang iblant kan dytte inn et og annet ord for å nærmest ironisere over den teite anglifiseringen som gjøres med vårt nydelige norske språk. Dette er også symptomatisk for den tiden vi lever i, og noe jeg nekter å tilpasse meg, samme hvor normalt og alminnelig det er.

Hva mer er det jeg ikke vil tilpasse meg? Ta f.eks musikken i dag, fullstendig anonym og standardisert hva listepop på norsk radio angår. Musikk som er laget for at de store stjernene skal tjene pengene, mens de som driver mer i det små skal komme i bakgrunnen. Og her er strømmetjenestene og formatert radio de store synderne. Jeg nekter å høre på Astrid S, Sigrid et eller annet, Kygo og annen sjeleløs kommers-pop som soper inn million på million i royalties, mens de stakkars artistene som fortsatt lager musikk for de som har levd ei stund og de som vil høre noe annet enn intetsigende «kommers-pop». ja de må pantsatte det de eier og har for å i det hele tatt kunne drive med musikk og markedsføre sine karrierer.

Andre ting jeg ikke kan fordra: Kebab og sushi! Hvem i huleste var det som innførte slik søppelmat til det nydelige, norske gamlelandet våre med allerede eksisterende mattradisjoner så lange som et vondt år? Er det liksom ikke bra nok med kjøttkaker, karbonader, burger og pizza lenger? De nye trendene eter seg innpå meg fra alle kanter, noen ganger tenker jeg som så at jeg må lengst inn i Jotunheimens dypeste gemakker for å kunne leve slik jeg gjorde de 30 første årene av livet mitt – for det var de årene som var mine beste, det var da verden var sånn noenlunde vettug, det var før sosiale medier tok oss som sine slaver og lenket oss til nye laster som vi aldri ser ut til å bli kvitt, men som stadig lanseres med nye apper og funksjoner, den ene mer på trynet enn den andre. Jeg tar ett eksempel: Tik-Tok! Mer hjernedødt enn det blir ikke verden!

Men heldigvis lever vi i et fritt land, vi trenger ikke høre på det influenserne forteller oss i de overfladiske og dødfødte vloggene sine, vi trenger ikke ha både Instagram, Tik Tok, What’s up og fandens oldemor. Jeg, som fritt, norsk menneske, kan fint nøye meg med Facebook og Twitter, og ellers kommunisere på god, gammeldags e-post, av og til faktisk i gammeldagse brev pr post.
Jeg kan fortsatt skrive fullstendige ord og fullstendige setninger, jeg kan fortsatt nyte burgeren min fra Burger King eller kjøttkaka mi fra Kristiansen Kjøtt, jeg kan fortsatt snakke og skrive 100% norsk og jeg kan fortsatt bruke tennissokker, dersom jeg føler for det.

Dere andre som vil henge med i tida, bare kjør på, men selv velger jeg å holde litt igjen og ikke la utviklingen løpe fullstendig løpsk med livet mitt. Husk Ole Paus sine ord: Alt var mye bedre under krigen!

En av mine mange særegenheter, og kanskje blant de mindre positive, vil mange mene, er at jeg har et ekstremt anstrengt forhold til andre menn, spesielt når det gjelder å omgås dem på et personlig plan. Dette er noe jeg har utviklet en større og større ambivalens for etter skoletiden. For på skolen var det null problem å skifte klær, dusje og være naken sammen med de andre gutta i klassen. Men i dag er slike ting fullstendig uaktuelt for meg. Å være naken sammen med andre menn er overhodet ikke aktuelt for meg, så av den grunn så oppsøker jeg f.eks aldri offentlige bad, da man der som regel må dusje sammen med andre menn, og da helt uten klær. Så å svømme på vinterstid, noe jeg godt kunne tenkt meg i utgangspunktet, er ikke lenger et alternativ for meg, selv om jeg vet at ene svømmehallen på Gjøvik nå har laget atskilte avlukker man kan dusje og skifte i, men jeg har ikke fått meg til å teste det ut ennå.
Ellers så føles det også veldig kleint og ukomfortabelt å skulle ha en chat-samtale med andre menn på nettet hvor vi bare prater om løst og fast. Skal jeg skrive med andre menn på nett eller mobil så må det være en slags «profesjonell» agenda med å gjøre nettopp det. Å prate radio og musikk går helt fint, samt avtale andre praktiske gjøremål. Men å «smalltalke» med andre menn bare for tidsfordriv, nei det føler jeg meg ikke bekvem med.
På samme måte er det å møte andre menn som «kamerater» heller ikke noe jeg gjør sånn uten videre. Unntaket er barndomskameraten min, Jan Egil, som jeg er vokst opp med, de få gangene jeg møter ham så har vi det veldig avslappet og «laid back» og prater om det meste, men det blir på en måte unntaket som bekrefter regelen. Svogeren min i Gausdal har jeg også et ganske avslappet og godt forhold til, og det til tross for at han er homofil – så dermed kan jeg avlive alle «myter» om at jeg er homofob, for det er IKKE der det ligger!
Men å treffe andre menn, bare for å prate og «henge», ja det er noe som henger veldig høyt for meg og som jeg helst ikke gjør. Skal jeg gjøre det må vi ha en nødvendig agenda, f.eks at vedkommende skal hjelpe meg med et eller annet på bilen eller i huset. Da kan jeg gjerne prate og være sosial mens vedkommende jobber.
Dette er noen eksempler på mitt mildt sagt ambivalente forhold til andre menn, og det er også grunnen til at jeg hovedsakelig har kvinnelige venner. Kamerater har jeg ikke hatt siden ungdomstida, og hvorfor det har blitt slik for meg i voksen alder har jeg ikke noe godt svar på, men det har bare grodd fram sakte men sikkert etter at jeg gikk ut videregående og jeg ble mer og mer overlatt til meg selv i hverdagen, ja meg selv og samboeren.
Det føles fullstendig unaturlig for meg å skulle ha et nært vennskap til en annen mann, og jeg føler ikke for å jobbe så mye med å endre på den holdningen heller, da jeg anser det som en av mine mange lyter, og en del av min personlighet, ja kall det gjerne SÆRE personlighet, for det skal jeg ikke nekte på.
Om du er mann og vil bli kjent med meg – ja, da må du rett og slett ha en annen agenda enn kun det å bli venn. Kanskje du har et musikalsk spørsmål til meg, kanskje jeg kan hjelpe deg med noe i data- eller radiosammenheng, eller kanskje DU har en praktisk tjeneste å tilby meg som du tror jeg kan ha nytte av. Men et rent vennskap, bare for å prate, hygge oss og «henge» – no way! Men jenter og damer, dere må gjerne ta kontakt. Jeg elsker å chatte og smalltalke, men kun med det motsatte kjønn. Og det er ikke fordi jeg er «jentegærn», men fordi jeg føler meg mye mer komfortabel blant kvinner enn blant menn.
Så får dere synes hva dere vil om akkurat det, men dette er meg – dette er Thomas, på godt og vondt!

Dere som kjenner meg vet jo at jeg lever et ganske rutinepreget og ensformig liv, på tross av at jeg har flere fine hobbyer og sjelden kjeder meg. Dere vet også at jeg har Tourettes syndrom, som blant annet gjør at det for meg er særdeles viktig med faste rutiner og en forutsigbar hverdag.
Mens andre gjerne har en travel, variert, krevende og allsidig hverdag, så består min hverdag av ganske få og enkle gjøremål fra dag til dag, men som likevel gir meg både trygghet og livsglede.
Jeg står opp, sjekker ting og tang på mobilen min, og hvis jeg ikke har noen ærender på butikker og lignende, så starter jeg på min faste «to do-liste» så fort mail, SMS, Facebook og koronanyheter er sjekket på mobilen. En «to do-liste» er, som de fleste sikkert vet, en liste over gjøremål jeg har planer om å gjennomføre i løpet av dagen. Og på min «to do-liste» så er det ikke bare nyttige gjøremål, mens nesten flere «koseting» enn «nytteting». Over halve lista består nemlig av serier og andre ting jeg skal se på TV og strømming, satt opp fra ei egen «serieliste» hvor jeg har en 18-20 ulike serier som jeg ser på i den rekkefølgen de ligger på lista, kun èn episode av hver serie hver dag. I tillegg har jeg ting jeg ser hver dag, for tiden sakte-TV og Norge Rundt på NRK samt iblant en spillefilm. Sakte-TV ser jeg en time av daglig, Norge Rundt ser jeg to episoder av daglig i kronologisk rekkefølge, så pr i dag ser jeg episoder fra 1991, og jeg startet i 1976 for et drøyt år eller halvannet siden.
Foruten TV-programmer så består også lista mi av faste punkter som middagslaging, kjøkkenrydding, oppdatering av dansebandblogg, produksjon av radio og gåturer for å nevne noe. Sikkert unødvendig med ei liste over slike trivielle gjøremål, vil mange mene, men for min del er ei slik liste gull verdt på flere måter. Med ei liste så er det mye lettere å disponere tida mi til å få gjort både nyttige og mindre nyttige ting i løpet av en dag, og det er også mer avslappende for meg å ha ei liste å få ut ifra, for da blir det ikke så mye stress oppi hodet og i kroppen min som det ellers kunne blitt.
Og hverdagen min er ganske lik fra dag til dag, de dagene jeg har spesielle avtaler er nok i fåtall i løpet av året, men de er som regel flere på sommerstid enn på vinteren. De beste dagene mine er når jeg kan stå opp og gå rett løs på «to do-lista» mi så fort jeg har slukt første kaffekoppen uten å måtte ut og kjøre bil først. Avtaler og ærender i byen skriver jeg ikke opp på lista, lista mi inneholder kun ting jeg skal utføre her hjemme.
Det er nok litt pga min diagnose med Tourettes at det er så viktig for meg med faste rutiner og forutsigbare dager, men det kan også være en vanesak som jeg har lagt meg til gjennom årenes løp og som jeg er blitt en mer eller mindre frivillig «slave» av. Men for min del stortrives jeg med denne hverdagen, for meg er livskvaliteten på topp med min enkle hverdag, selv om jeg aldri er på spennende reiser og opplever nye ting og nye steder – det gjorde jeg meg ferdig med i yngre dager. Etter jeg utviklet reiseangst for en 8-10 år siden så er reisevirksomheten min blitt begrenset til nødvendige turer innad her i Mjøsområdet. Skal jeg utenfor min geografiske komfortsone så må jeg sitte på med andre, og det skjer svært sjelden for å være ærlig, kanskje en gang eller to i året.
Du syns sikkert jeg har en ekstremt kjedelig hverdag, men for min del så gleder jeg meg til hver dag og jeg storkoser meg i hjemmets lune arne. Her vet jeg hva hver nye dag byr på, jeg legger ikke opp til mer utfordrende og tett program enn jeg vet jeg makter i løpet av en dag uten å slite meg ut verken fysisk eller psykisk. Og mosjon og frisk luft får jeg gjennom mine faste gåturer som jeg prøver å gjennomføre noen ganger i uka, så sant det ikke er for kaldt eller øsende regn. Også der har jeg en fast rute jeg går og som jeg sjelden avviker fra. Og på sommerstid bader jeg i Mjøsa og koser meg mye mer utendørs enn ellers i året, både hjemme og på noen utvalgte strender hvor jeg har ferdets i mange år og hvor jeg også føler meg både hjemme og trygg.
Så slik er hverdagen min, veldig enkel, trygg og forutsigbar, men samtidig også veldig god og komfortabel. Ja, jeg har rett og slett funnet det gode liv med mine «to do-lister» og med min lille familie på samboer og to små hunder. Bedre og tryggere kan ingen være, spør dere meg. Det er slik jeg vil leve, det er slik jeg vil ha det, ja dette er lykken for meg!

Mange syns kanskje det er rart at jeg er barnløs i en alder av 47 år. Nå er det nok flere årsaker til at jeg ikke har fått barn, men noe som er en viktig grunn til at jeg ikke har stresset med å få barn, er det faktum at jeg rett og slett ikke forstår meg på barn. Det har jeg aldri gjort, ikke engang da jeg var barn selv. Jeg har aldri likt barn som har vært en del yngre enn meg, så da jeg selv var 5-6 år syns jeg det var helt håpløst å være omgitt av 1-2-3 åringer. Dette er en «lyte» som også har fulgt meg inn i voksen alder. Når jeg er i nærheten av barn så har jeg store problemer med å forholde meg normalt og avslappet til dem. Ikke vet jeg hva jeg skal si til dem, og når de snakker til meg så aner jeg ikke hva jeg skal svare dem. Skal jeg svare dem på deres eget «språk», eller skal jeg svare dem som en voksen? Begge deler blir uansett fullstendig feil og «kleint» på alle måter. Noen ganger kan jeg bli sint hvis barn snakker til meg og spør meg om ting, jeg kan glefse et eller annet ufint tilbake, spesielt hvis barn spør om ting jeg mener de ikke har noe med. Ofte kan jeg f.eks møte et barn langs veien som jeg ikke kjenner og som spør hvor jeg skal hen. Sånt får meg nesten til å se rødt. Ja, jeg blir selvsagt ikke fysisk, men jeg svarer gjerne på en tverr og sur måte, rett og slett fordi jeg blir brydd og syns situasjonen er ukomfortabel. Når jeg ser andre voksne som kommuniserer med barn på en normal og avslappet måte, blir jeg som regel veldig misunnelig, og tenker som så at «tenk om jeg også hadde et så uproblematisk og naturlig forhold til barn». Dette har altså vært slik hele livet, helt fra jeg var lite barn selv. Har alltid hatt problemer med de som er yngre enn meg, så lenge jeg selv er ungdom eller voksen, og barna er barn. Med andre ord, møter jeg en person i tenårene så funker det ofte fint, men ikke hvis vedkommende er veldig frambusende og freidig, da har jeg også problemer med ungdom. Meg og barn har aldri funket, og jeg tror barn som har vært nær meg har merket det selv også. Jeg har omgåtts mye barn gjennom livet, men aldri følt meg komfortabel med dem, noe som muligens har ført til at barna er blitt enda mer pågående overfor meg enn de kanskje ville vært om jeg hadde taklet dem normalt og avslappet.
Så dette er nok den viktigste årsaken til at jeg ikke har jobbet så veldig hardt med å skaffe barn i voksen alder, selv om jeg har en partner som i starten av forholdet ønsket veldig å bli mor. Men det som må skje for å få barn, skjedde ikke, selv om jeg en periode var positiv til å bli far igjen selv også, etter å ha mistet et barn i krybbedød da jeg var 27. Det barnet var ikke planlagt, men vi valgte å bære det fram, og da det først gikk galt den gangen, så tok jeg det som et tegn på at jeg kanskje ikke var ment for å skulle være pappa.
Da jeg var i starten av 30 åra og innledet et helt nytt forhold, så ble jeg imidlertid mer og mer positiv til å prøve på nytt, men når det ikke skjedde noe og årene gikk, og ikke minst da 40 tallet nærmet seg for min egen del, så begynte dette vage ønsket om å bli far på nytt å avta gradvis igjen – og i dag, i en alder av 47, har jeg lagt fullstendig bort tanken om å prøve og skaffe barn på nytt.
Jeg syns det er helt greit å være barnløs og ha hunder istedet. Mindre styr, mindre ansvar(joda, mye ansvar med hund, men likevel mindre enn med barn) og ikke minst billigere i «drift», selv om vi må ut med forsikringer og veterinærutgifter til hunder også. Men, likevel billigere enn å ha barn. Og med vår begrensede økonomi så er det med økonomien også et viktig argument for min del til å avstå fra barn.
Uansett, jeg forstår meg ikke på barn samme hvordan man vrir og vender på det, og da er det for meg det aller beste å være barnløs og leve livet slik jeg ønsker fra dag til dag, uten å ta hensyn til en eller flere tobente skapninger som jeg skal passe på i minimum 18 år. Jeg skammer meg ikke over det, det er rett og slett blitt mitt «lott i livet» å være hundepappa og ikke barnefar.
Om noen har problemer med å forstå det, så værsågod, jeg bebreider dere ikke for det. Men jeg forventer å bli respektert for mitt valg, selv om det i dagens samfunn nærmest er opplest og vedtatt at det å ha barn er den største lykken i livet. Den «normen» gjelder sikkert for mange av dere, men den gjelder ikke for meg.
Slik er det bare – barn er rett og slett ikke min greie.

For de fleste er første gangen helt rævva, men så blir det gradvis bedre for hver gang. For meg, derimot, har det gått motsatt vei. Første gangen var den klart beste og den klart minst problematiske. Senere har det bare vært «så der» uten å helt ha kommet i mål mer enn noen få ganger – og uansett ikke så bra som første gangen.
Så hva gjør jeg feil? Tja, ikke godt å si, men jeg er ihvertfall ikke som andre menn. Andre menn gjør seg gjerne ferdige på et minutt eller to, mens jeg kan holde ut i både en halvtime og en time uten å i det hele tatt ane målstreken. Men, jeg er IKKE impotent, det er ikke der det ligger. Men jeg har problemer med å sette driftene ut i livet, sette dem i sving for å SKAPE liv. Joda, jeg har skapt liv EN gang i mitt liv, så jeg har ikke vært helt «borte» bestandig. Men alle andre ganger, ja da har det vært middelmådig og knapt det. Jeg er som en gammel bil, for meg fungerer det bedre med ei sveiv som drar i gang hele moroa enn med en injection-motor som kjører hele ladningen rett i dysa så fort man vrir om tenningsnøkkelen. «I am not that injection-kind-of-man». Så hva skal jeg si? Selvgjort er velgjort, alt er best for hånd, håndlaget er vellaget…ja, ordtakene kan være mange. Men å komme i mål ved å «ligge på hølet», som det heter på bygda, har jeg kun opplevd en håndfull ganger – i beste fall to håndfuller.
At «DET» er oppskrytt er kanskje å ta litt i, men jeg må si at de mest vellykkede stundene mine har jeg hatt uten å i det hele tatt være nær «målet» med «gunner’n». De beste stundene har vært med «sveiv» og godt, gammeldags håndverk. Så moralen i dette innlegget må bli: «Fuck fucking, happy handwork!»