Dette er min aller første novelle, og jeg håper det blir flere. Den er litt erotisk ladet, så vær forberedt på litt småfrisk ordbruk enkelte steder. Ellers sier jeg bare god fornøyelse, og tilbakemeldinger må gjerne skrives i kommentarfeltet, positive som negative:
 

Det var en gloheit høysommerdag i midten av juli og gradestokken hadde krabbet godt over 25 grader da Jørn fra Biri Øverbygd satte seg i Subaruen sin og satte kursen mot Moskogen rett utenfor Moelv sentrum. Her hadde Jørn blinket seg ut en perfekt strandplett hvor han skulle nyte noen varme soltimer denne praktisk talt perfekte julidagen. Himmelen var nærmest skyfri og Jørn var glad han hadde soltak og aircondition i bilen sin der han tøffet bortover E6 i retning Mjøsbrua. Jørn var en ekte bygdegutt på 40 år som både var født, oppvokst og bosatt i Biri Øverbygd mellom Gjøvik og Lillehammer, med panoramautsikt over Norges største, og etter hans mening, vakreste innsjø. Selv om han jobbet med data og webdesign til vanlig så var han likevel glad i naturen og det primitive og på sommeren elsket han å hygge seg ved Mjøsa, enten på stranda på et håndkle eller et teppe, eller gjerne i båt ute på fjorden med påhengsmotor og litt god mat og drikke ombord. Men i dag fikk båt være båt, i dag skulle han være landkrabbe og nytte yndlingsinnsjøen sin fra strandkanten.

I baksetet hadde han pakket en liten strandbag med et håndkle, ei flaske Farris som sikkert kom til å bli varm i løpet av kort tid, og et ukeblad for menn i tilfelle han skulle kjede seg mens han slikket sol på stranda. Nå var han kommet til rundkjøringa ved Mjøsbrua og tok fatt på de siste drøye to kilometerne før han kunne svinge av mot Moelv og deretter ned gjennom båthavna og bort til parkeringa som lå inni et skogholt med god skygge til bilen, slik at den ikke var altfor heit å sette seg inn i igjen da han skulle hjem på ettermiddagen. Fra parkeringa gikk han gangveien bort til østenden av brua og deretter inn på en annen tursti som gikk under brukaret og videre inn i Moskogen som er et yndet turområde for modøler og andre som ferdes i dette distriktet. Nå skulle han gå noen hundre meter gjennom skogen før han kom til den lille stranda som blant lokalbefolkningen kalles for Skinkvika. Her var det sjelden folk, så han regnet med han kunne ha hele vika for seg selv også denne gangen. Det var noen år siden sist han var der, og den gang var det ikke et menneske å se på veien mellom Mjøsbrua og denne Skinkvika.

Nå var han kommet nesten til enden av stien, og skulle gå de 50 siste meterne ned til den litt steinete, men likevel utrolig idylliske stranda i Skinkvika. Da han nærmet seg krattet som skiller stien fra stranda så kunne han skimte et menneske bakom buskene. Han kvakk til med det samme, men tok likevel mot til seg og gikk ned på stranda, hvor han fikk øye på ei ganske ung jente som lå på et håndkle med et kort olaskjørt og en liten topp mens hun leste i ei pocketbok. Solbriller hadde hun også på seg, men da hun ble klar over at hun ikke var alene lenger, så kikket hun bort på Jørn og smilte litt forsiktig uten å si noe. «Hei», sa Jørn litt lavt og prøvende, og dermed fikk han også et ganske lystig «Hei» tilbake fra den blonde ungjenta som tydeligvis hadde vært der ei stund allerede, om man skulle dømme etter den halvtomme Imsdalsflaska som lå ved siden av henne. Dermed oppstod en litt pinlig stillhet, og ingen av dem så ut til å vite hva de skulle si og hvordan de skulle takle situasjonen som hadde oppstått. Jørn fikk litt skyldfølelse for at han hadde tråkket inn på hennes territorium, siden det var haugevis av andre små strender og viker i nærheten hvor han sikkert kunne slått seg ned. Likevel var det noe som trakk ham mot nettopp denne stranda og mot det kvinnelige selskapet han skjønte han måtte forholde seg til hvis han også skulle slå seg ned her. For å prøve og vise litt folkeskikk og høflighet, fikk han tilslutt stotret fram et spørsmål om det var greit for henne om han slo seg ned like bortenfor. «Selvsagt», svarte jenta uten å nøle. «Naturen er for alle», føyde hun også til. Dermed var den største og verste barrieren brutt, og Jørn kunne merkbart senke skuldrene et par hakk og sette fra seg strandbagen. «Jeg heter forresten Jørn», sa Jørn helt impulsivt, og i det han la håndkleet sitt ned på bakken så hørte han bak seg: «Og jeg heter Maren…». Dermed hadde Jørn og Maren hilst, og Jørn kunne ta av seg joggeskoene og sokkene og sette seg pent ned på håndkleet han hadde dandert så rett og glatt som han bare kunne. Mange tanker fløy gjennom hodet hans der og da, tanker om hva de nærmeste to-tre timene kunne komme til å bringe av så vel trivielt småprat som mer eller mindre pinlige situasjoner. Han var riktignok en sosial og snakkesalig mann, men likevel ble han alltid litt beklemt når han møtte på et vilt fremmed menneske som han måtte forholde seg til over kortere eller lengre tid, uten at de egentlig hadde noen grunn til å oppholde seg på samme sted samtidig, annet enn at de begge to tilfeldigvis hadde blinket seg ut samme strandpletten for å slikke sol og nyte sommeren denne tropevarme dagen midt i fellesferien. Vel, tenkte Jørn i det han strakk ut føttene og lente seg halvveis bakover med hendene som støtte, det kan umulig bli verre enn at en av oss plutselig reiser seg og går.

Etter noen minutter følte Jørn at han måtte gjøre noe med den pinlige stillheten som rådet over stranda og han kikket diskret bort på Maren og fikk se at hun hadde tatt av seg solbrillene og lagt seg rett ut på rygg med utstrakte bein for å nyte sola ekstra godt. I det hun ble var at han så på henne, så løftet hun litt på hodet og smilte forsiktig mot Jørn. Jørn følte at tiden var inne for å bryte stillheten, så han fant impulsivt på et spørsmål han slengte ut i lufta: «Kommer du fra Moelv forresten?». Maren smilte og svarte at hun var fra Rudshøgda og at hun bodde et steinkast fra Prestvegen og barndomshjemmet til Alf Prøysen. Jørn ble imponert over at hun nesten var nabo med en av landets største dikterhøvdinger, men valgte å ikke stille noen flere oppfølgende spørsmål rundt det temaet. Før han hadde tenkt den tanken ferdig kom Maren med samme spørsmål tilbake. Så Jørn fortalte at han var fra Biri Øverbygd og at han nesten hadde utsikt rett bort til stranda de lå på nå. Dermed løsnet det skikkelig for både Maren og Jørn, og han fikk etterhvert vite at Maren var 20 år, at hun utdannet seg til sykepleier og at hun også var glad i å synge til hjemmebruk. Da måtte Jørn også parere med at han spilte gitar i ledige stunder og at han ellers var veldig glad i sang og musikk generelt. Praten gikk så løst og lett nå at Jørn nærmest ble helt overrumplet da Maren plutselig stilte «tusenkronersspørsmålet» om Jørn var singel. Jørn sa som sant var at han hadde vært singel i flere år, men at han de siste årene hadde hatt ei god venninne han hadde møtt i ny og ne, men som nå hadde flyttet til en annen kant av landet. Og dermed var det også naturlig at Jørn stilte Maren et lignende spørsmål om hennes sivilstatus, noe som ga ham en klar bekreftelse på at begge var i samme båt og dermed også ledige på markedet. Maren kunne nemlig også fortelle at hun nylig hadde avsluttet et tre år langt forhold med en kar fra Løten. Du verden, tenkte Jørn, så åpenhjertige vi plutselig ble. Han syns det var et veldig lurt trekk av seg selv å trosse sin sjenanse og slå seg ned i nettopp Skinkvika, selv om Maren allerede hadde okkupert stranda da Jørn gjorde sin noe freidige entre.

Det hadde vel gått en times tid siden Jørn ankom stranda, og praten hadde gått livlig mellom de to ihvertfall det siste kvarteret. I det Jørn skulle til å ta seg en slurk fra Farrisflaska han hadde i strandbagen sin, så kom det nysgjerrig fra Maren: «Liker du å bade forresten?». Jørn kvakk til med det samme, men svarte ganske kontant at ja, å bade var han glad i, så lenge vannet ikke var direkte iskaldt. «Vil du bli med uti en tur da?», kom det friskt og fredig fra Maren. Jørn måtte trekke pusten et par ganger og svelge litt, for sannheten var at han ikke hadde tenkt tanken på at han skulle bade og dermed hadde han heller ikke tenkt på å ta med seg badebukse. Tilslutt måtte han humre litt og sa deretter til Maren at han godt kunne tenke seg et bad med henne, men at han ikke hadde badetøy, så om han ikke skulle bade naken så måtte han isåfall bade i boxershortsen han hadde på seg. Maren bare småfniste litt tilbake og sa at det var helt greit, og la samtidig til at hun selv hadde på seg bikini under skjørtet og toppen. Dermed lot Jørn shortsen falle, og fram dukket en ganske stilig og glatt boxershorts med friske farger og tidsriktig mønster opp. Det kriblet litt i kroppen hans da Maren lot olaskjørtet gli sakte nedover knærne og hun kunne blottlegge ei knallgul og forholdsvis minimal bikinitruse. Det kriblet ikke mindre da hun også tok av seg den korte toppen hun hadde på seg og bikinioverdelen kom til syne. Jørn kunne, enten han ville eller ikke, fort fastslå at brystene hennes var det absolutt ingenting negativt å si på. De var ikke store, men heller ikke flate, og han måtte ta seg selv i at øynene hans låste seg fast på brystpartiet hennes noen sekunder for lenge. Han kjente nesten rødmen stige raskt til topps i hodet hans da Maren humret litt lavt og forsiktig da hun oppdaget blikket til Jørn. Men situasjonen ble raskt avklart med et kjapt og bestemt «Kom da!» fra Maren og dermed småjogget hun ut mot vannkanten og begynte sakte men sikkert å vasse litt småklossete utover vannet, det var tross alt steinete bunn og ikke noe som var direkte behagelig for føttene. Jørn tasset etter, men litt saktere og mer slentrete enn Maren. Etterhvert kom de seg begge såpass langt ut at de kunne legge på svøm etter å ha telt til tre i kor for å kunne herde seg samtidig. De svømte et stykke lenger ut til de ikke lenger hadde mulighet til å sette føttene på bunnen, og deretter svømte de litt i ring mens Maren kom med små lyder av ren nytelse og sa opptil flere ganger at «dette var deilig». Jørn kunne ikke si seg uenig i det, og prøvde å utstøte noen lignende lyder selv også. Etter å ha svømt slik att og fram i noen få minutter så kom Maren svømmende bort til der Jørn hadde funnet bunnkontakt igjen for å hvile seg litt etter brystsvømminga. «Ikke sant det er godt vann?», spurte Maren. «Innmari godt», bekreftet Jørn. «Du er flink til å svømme», fortsatte Maren. «Du også det», måtte Jørn svare. Maren strakte fram ene armen og strøk Jørn forsiktig og raskt på ene armen. Det gikk ilinger gjennom kroppen hans bare av det. Han skulle til å gi Maren et lignende kjærtegn tilbake, da de ble varige to personer som kom ruslende borte fra Skinka, som er den lille utstikkeren som går fra Skinkvika og ut i Mjøsa, og hvor det finnes flere fine svaberg som man kan ligge og sole seg på om man ønsker det.

Både Maren og Jørn kikket nysgjerrig og granskende på de to skikkelsene som kom ruslende i retning Skinkvika med hver sin strandbag på skuldra. De kunne raskt fastslå at begge var av det kvinnelige kjønn, og muligens nærmere Jørn i alder enn Maren. Da de kom enda nærmere kunne Jørn se at begge var utrolig flotte av utseende, en blond og en mørkhåret, og slanke og smekre var de begge to. De gikk ganske målbevisst gjennom blåbærlyng og diverse tuer, og da de nærmet seg Skinkvika hvor Jørn og Maren fortsatt befant seg i vannet, så stoppet begge damene opp, så utover vannet og smilte bredt til de to som stod på grunna og ikke visste helt om de skulle bade mer eller om de skulle gå på land og soltørke litt. «Hei på dere», ropte begge damene blidt i kor. «Er det godt vann?», tilføyde den blonde. «Absolutt», svarte Jørn ganske så kontant. «Herlig!», utbrøt den mørkhårede. «Da går vi bort på nabostranda og slår oss ned der, ikke sant elskling?», fortsatte hun. «Helt greit det», svarte den blonde. Dermed labbet de retningsbestemt videre mot nabostranda som kanskje lå 50 til 100 meter lenger nord, men med god utsikt tilbake til Skinkvika der Jørn og Maren oppholdt seg.

Maren fniste litt fjortisaktig mot Jørn da damene hadde passert dem, og Jørn smålo litt tilbake. «Skal vi gå opp igjen og tørke også litt i sola?», kom det spørrende fra Maren. «Det høres deilig ut», svarte Jørn, og dermed ruslet de opp igjen og bort til sine respektive håndklær. Maren ble stående og se på Jørn og blikket falt ned på den klissvåte boxershortsen hans. Hun så spørrende ut, stod og funderte noen sekunder, før hun utbrøt: «Men hvordan skal du få tørket boxeren din til du skal hjem da, Jørn?». Hun smålo litt i det hun sa det. Jørn brøt ut i latter og fikk tilslutt fram at DET hadde han ikke tenkt så nøye på. «Jeg tror nesten du må la meg få se tissefanten din jeg, Jørn, også får du legge boxeren på en stein til tørk», kom det frekt og ganske direkte fra Maren. Jørn smilte litt sjenert, og sa at han fikk tenke litt på saken mens de tørket litt i sola. «Er du redd for at jeg skal synes den er for liten?», kom det ganske overraskende fra Maren. Jørn ble svar skyldig, men fikk summet seg litt etter noen sekunder og satte seg ned på håndkleet, tok tak i linningen på boxershortsen og dro den sakte men bestemt nedover knærne, før han smettet den av seg. Med det samme boxeren var av og lagt i en skrukk på bakken så plasserte Jørn begge hendene i fanget, slik at de akkurat dekket skrittet hans, mens han så forsiktig og litt sjenert bort på Maren som bare stod rett opp og ned ved siden av sitt eget håndkle og smilte frydefullt. «Nå?», spurte hun lurt. «Skal du sitte der med hendene i fanget resten av dagen?». Så brøt hun ut i en frydefull ungpikelatter. Jørn kjente det kriblet ganske kraftig i kroppen der han satt og måtte innrømme for seg selv at dette var både pinlig og pirrende på samme tid. Han kjente at badetissen som hadde vært inni boxershortsen få sekunder tidligere rett og slett ikke var noen badetiss lenger. Han kjente til sin store fortvilelse at den hadde vokst og stivnet litt til det korte minuttet han hadde sittet der naken med hendene i fanget. Maren så at rødmen steg i kinnene til Jørn, og fikk lyst til å erte ham enda litt for å se om hun klarte å sette ham ut eller i beste fall få ham til å fjerne hendene fra sitt aller helligste. «Er du redd for at lesbene på nabostranda skal se manndommen din?», spurte hun med en aldri så liten smule skadefryd i stemmen. Jørn måtte bare le, og visste ikke helt hva han skulle svare eller gjøre nå. Men Maren visste råd, så hun kom spankulerende bort til Jørn, bøyde seg ned og strøk ham lett på skuldra. «Tror du ikke jeg har sett en penis før?», spurte hun nesten litt trøstende. «Jeg kan betro deg at jeg har sett opptil flere, både stive og slappe», la hun til. Hun la ene hånda forsiktig over Jørns to hender, strøk dem litt ømt og forsiktig, og prøvde å trekke dem litt til side. Jørn lot seg overtale, og fjernet begge hendene og satte dem i bakken på hver sin side. Dermed fikk Maren et syn hun ikke akkurat kunne si at hun mislikte.

Situasjonen hadde virkelig tilspisset seg i Skinkvika denne tropevarme julidagen. Jørn satt på håndkleet med en erigert penis som pekte rett mot sky. Maren stod ved siden av og beundret det vakre lemmet. Hun satte seg forsiktig ned inntil Jørn, strøk ham forsiktig på låret og beveget deretter hånda sakte men målbevisst mot Jørns harde underliv. Da hun nådde manndommen hans så trodde Jørn at det skulle svartne helt for ham. Han pustet tungt, etterhvert tyngre og tyngre, mens hånda til Maren begynte å bevege seg mer og mer taktfast, slik den skal gjøre når man skal tilfredsstille en mann med bare neven…Jørn kunne ikke annet enn å lene seg tilbake og nyte. Mens Maren jobbet på, så benyttet Jørn anledningen til å kikke bort mot nabostranda der de lesbiske damene hadde funnet seg til rette og slått seg ned for lengst. Synet som møtte ham der gjorde ikke akkurat manndommen hans verken mindre eller mykere…

På nabostranda var nemlig de to damene i full gang med en enda hetere elskovsakt enn det Jørn og Maren hadde for seg. Jørn kunne se bølgende bevegelser i sanda, den ene på toppen av den andre. Dette gjorde noe med Jørn og hans allerede voksende «problem». Maren holdt fortsatt dampen oppe med Jørn sin manndom, og hadde ikke oppdaget damene litt lenger bort. Hun konsentrerte seg om sitt og det begynte å bygge seg mer og mer i oppi inni Jørns kropp. Tilslutt måtte han bare slippe hemningene løs, og Maren kom med et frydefullt «Ooops» i det hun brått ble våt på hånda…deretter brøt hun ut i en minst like frydefull latter og Jørn la hodet bakover på håndkleet, pustet og oiet seg, og nettopp da fikk Maren øye på akten som var i gang borte hos de to lesbene og hun kunne ikke annet enn fryde seg over at begge parene hadde holdt på i samme stund, uvitende om hva som var i gjære på nabostranda…trodde hun…

Jørn ble liggende lenge rett ut og bare smile og puste ut av ren nytelse. Dette hadde han ikke kjent på lange tider, for det var en god stund siden venninna hans flyttet vekk. Han måtte bare få fram et inderlig «Takk Maren!» og tok i samme sekund og la armen godt rundt skuldrene hennes, klemte henne inntil seg og ga henne verdens lengste og mest lidenskapelige klem. Maren tok imot og klemte seg minst like hardt inntil Jørn. Dette hadde vært høyst uventet for dem begge, men ingen bar preg av å være verken flaue eller ha dårlig samvittighet for Maren sin håndjobb på Jørn. De ble istedet sittende lenge med armene rundt hverandre, ga hverandre en klem i ny og ne, og mens de satt slik og nøt nærheten av hverandre så fikk Maren øye på det elskende paret på stranda lenger nord som nå var på vei tilbake mot Skinkvika, tett omslynget og sikkert flere ganger lykkeligere enn da de kom. Da de kom så nært Jørn og Maren at de kunne få øyekontakt, så utbrøt den blonde jenta blidt og litt småfnisende: «Dere må ha mange takk for inspirasjonen begge to!». Den mørke nikket samtykkende og fremsa også et litt småflaut «Takk» mens hun slynget seg enda tettere inntil sin kjære. «Javel», tenkte Jørn. «Da var vi altså ikke så diskrete som jeg trodde». Maren lo frydefullt mot Jørn da lesbene hadde passert og kommet seg nesten opp på toppen av bergene på Skinka. «Det var vel dagens gode gjerning det da», lo hun og ble brått litt mer alvorlig i ansiktet i det hun så på armbåndsuret som hun nettopp hadde satt fast på håndleddet igjen etter badinga. «Jeg er redd tida flyr fra meg her jeg», sa hun beklagende og smilte litt oppgitt mot sin nye venn. «Jeg er bare nødt til å komme meg hjemover, for middagen venter og jeg skal være barnevakt for tantebarna mine i kveld». Jørn sukket tungt, men likevel forstående, og fikk ikke sagt stort, før Maren febrilsk begynte å rote i strandbagen sin etter et eller annet. Tilslutt fikk hun fisket fram en tyggegummipakke og en kulepenn. Ut av tyggegummipakka nok hun en bit tyggegummi innpakket i papir. Papiret tok hun sirlig av, puttet tyggegummien i munnen og begynte å notere et eller annet på papiret som hun hemmelighetsfullt smettet ned i shortslomma til Jørn, som lå rett ved siden av ham på håndkleet. «Lov meg at du ikke tyvtitter på lappen før jeg er ute av syne», sa hun bedende, men samtidig smilende mot Jørn som satt der og virket nesten litt apatisk. «Jeg lover», svarte Jørn. Dermed kom Maren helt bort til Jørn som fortsatt satt på håndkleet, fortsatt naken og med knærne trukket opp og hendene foldet over kneskålene. Maren la armene rundt ham, la sine lepper tett inntil Jørns sine og ga ham et herlig kyss som varte i flere sekunder. «Les lappen og god tur hjem», hvisket hun ømt i Jørns øre. Dermed pakket hun strandbagen og begynte å traske i retning Skinka og stien som ledet tilbake til parkeringen.

I det Jørn så Maren forsvinne bakom svabergene på Skinka, var han ikke sen om å putte hånda i shortslomma og fiske fram tyggegummipapiret som Maren hadde lagt igjen. Han brettet papiret litt nervøst ut, og kunne se et åttesifret nummer samt fire små ord som gjorde ham både varm om hjertet og forventningsfull for det som kunne komme: «Takk! Vi ses igjen!», stod det på lappen. Jørn sukket tungt, men også fornøyd, og begynte å brette sammen håndkleet sitt og gjøre klar for vendereis han også. Det siste han sa til seg selv før han forlot Skinkvika var: «Dette ble en virkelig fin dag ved Mjøsa, rett og slett et sommereventyr»…og dermed forsvant også Jørn bak svabergene på Skinka og vakre Skinkvika lå igjen øde og forlatt..