«En stille Anders»

«En stille Anders» – jeg liker det uttrykket. Det er noe fredelig og harmonisk ved det, nesten litt ensomt. «Å ta seg en stille Anders» låter nesten som å ta seg en liten blund eller en pust i bakken, ikke å rive og slite i sin aller helligste kroppsdel. Hva kaller jentene det tro? En stille Anne eller En stille Elisabeth? Uansett, det låter veldig uskyldig og snilt i mine ører, verken grisete eller vulgært. Hvorfor det akkurat skulle bli oppkalt etter Anders, er jeg ikke sikker på, det kunne jo like gjerne vært Anton, Tobias eller Thomas for den del. Har ikke tatt meg bryderiet å google uttrykket for å finne ut mer om det, men jeg syns likevel det er et fint uttrykk som klinger veldig fint i ørene. Kanskje noe man bør filosofere litt over neste gang man tar seg «en stille Anders», eller i det minste like etterpå…var stort sett bare det jeg ønsket å si i dette innlegget…så takk for oppmerksomheten nok en gang!